Historier om gata og Gud

I noen minutter var det som om Grammy-utdelingen ble ­omgjort til en gudstjeneste, da det nye stjerneskuddet Chance the Rapper gikk på scenen og sang «How great is our God» sammen med et svært gospelkor. Opp­tredenen i februar vakte oppsikt. Likevel er det ikke lenger oppsiktsvekkende­ i seg selv at hiphop-­artister er klinkende klare om sin egen kristne tro.

– Det har absolutt vært en dreining, sier Marius Emanuelsen­ som er kritiker i Morgenbladet og spaltist i Dagbladets hip hop-spalte Vers. Han får støtte fra Thomas Jones, som under ­artistnavnet JNS har markert seg som rapper og produsent for ­andre fremadstormende hiphop-artister som Unge Ferrari, Kaveh og Oral Bee.

– Jeg vet ikke om det er en­ 
generell trend, eller om det skyldes at det nå er noen store artister­ som er veldig opptatt av tro, sier Jones.

I tillegg til Chance the Rapper er Kendrick Lamar og Kanye West artister som trekkes fram som store hiphop-artister med et tydelig kristent budskap.

– Chance the Rapper er åpen om troen sin og ga basically ut et gospel-album: Det er bare å høre plata, så hører man at han er en tydelig ambassadør for kristen tro. Gospel er en sjanger hvor det er lov å være litt «churchy», sier Jones.

Albumet Coloring Book ble i februar hedret med Grammy, den amerikanske musikkbransjens gjeveste pris. Året før var det artisten Kendrick Lamar som vant denne prisen, for albumet To Pimp a Butterfly.

– Også Kendick Lamar har gjort mye av det samme. Blant annet i låta Kush & Corinthians, sier Thomas Jones. Låta han viser til handler om å bli dradd mellom fristelser og moral, og har tydelige henvisninger til Paulus' brev til korinterne.

Kendrick Lamars tekster formidler dragningen mellom den smale og den brede vei. Her mottar han prisen for beste tekstforfatter under Black Entertainment Televisions prisutdeling i september. Foto: David Goldman

Fra radikal islam

Sjangeren har hatt religiøse innslag. Men ifølge Marius Emanuelsen var disse på 1990-tallet oftere referanser til islam, inspirert av den radikale fløyen av den amerikanske borgerrettighetsbeveg-elsen, som for eksempel hos Wu-Tang Clan. I løpet av 1990- og 2000-tallet blir hiphopen mer utadvendt og kommersiell, ­mener Emanuelsen.

LES OGSÅ: Et moralsk korstog for å redde muslimske kvinner

– Da begynner kristendommen å snike seg inn som et hoved­tema. Nå er mange av de største artistene åpent kristne. Kanskje går det et vannskille i 2004, da Kanye West gav ut­ ­«Jesus Walks», sier Emanuelsen, med henvisning til ei låt som i stor grad har form som en bønn til Gud.

Kanye Wests tekster veksler mellom skamløs selvskryt, og like skamløs forkynnelse. I fjor ga han ut albumet The Life of Pablo, som han selv omtalte som «et gospelalbum med en hel masse banning». Her veksler tekstene mellom grov misogyni og lange kristne vitnesbyrd (på låta «Low Lights»).

«Jesus Walks» var en av Kanye Wests første singler i 2004. I etterkant markerer den et vannskille, mener Marius Emanuelsen. Her er artisten i Los Angeles for to år siden. 

Thomas Jones mener likevel at West bruker de kristne referansene nærmest som kulturell rekvisitt.

– Kanye West bruker mye gospel. Men mens gospel for Kanye først og fremst er et musikalsk uttrykk, snakker Chance the Rapper også om «the gospel».

LES OGSÅ: Nå gjenoppdages denne natur­filosofen

Marius Emanuelsen vil ikke avskrive Kanye Wests religiøsitet som staffasje.

– Det er mye i Kanye Wests religiøsitet som ikke lar seg redusere til en kulturell referanse, for eksempel i «Jesus Walks». Men han er en artist som etter hvert har inntatt en messiansk rolle selv, hvor han fusjonerer en slags kristen tro med en forestilling av hva han selv er eller kan gjøre. Det er alltid gjort med noen lag av ironi, men som grunnreferanse bruker han kristendommen som langt mer enn en rekvisitt.

Emanuelsen ser vidt forskjellige tilnærminger til troen hos Chance the Rapper, Kanye West og Kendrick Lamar.

– Hos Chance er kristendommen en fast referanseramme som han ser seg selv i, som skaper tilhørighet og som han ­assosierer til sin egen familiebakgrunn. ­Kanye West tolker ­Jesus som revolusjonær og forestiller seg hvordan det ville være om han selv var rebellen Jesus, noe som er nok er en mer problematisk tilnærming. Kendrick Lamar formidler hvordan han prøver å leve opp til kravene Gud har satt, men faller igjennom. Hans forestilling av rapperen som en synder, finner vi ikke hos de andre, sier Emanuelsen.

Åpnere diskusjon

Marita ­Bua-
nes­ Djupvik har skrevet doktorgrad om kjønnsroller i hiphop-videoer, og har lagt merke til at problematiske sider av sjangeren nå diskuteres åpnere enn før.

– Denne musikken stammer fra gospel og soul, som har sterke­ åndelige tradisjoner. Så blir det ofte en kræsj mellom liv og lære. Du merker godt den åndelige tradisjonen som ligger i bunn, mens budskapet ofte blir et ganske ­annet, sier Djupvik, som også trekker frem Karpe Diem som et eksempel på at også norsk hiphop har sosialt bevisste artister som er tydelige om tro.

LES OGSÅ: Ta-Nehisi Coates setter ord på sinnet mange svarte amerikanere har til myndighetene.

I musikkvideoene sine er rappere ofte opptatt av å bli sett sammen med lettkledde damer og dyre ting. Men Marius Emanuelsen mener det er feil å tro at sjangeren kun handler om ­materialisme.

– Hiphopens materialisme må ses som svar på en del vanskeligere problemstillinger. Når Kendrick Lamar våkner i Compton i Los Angeles, omgitt av gjeng­kultur og kriminalitet, blir tilstedeværelsen av sterke åndelige ledere noe han trekkes mot, samtidig som han også trekkes mot gatas belønninger og nytelser. I dette motsetningsforholdet kan vi finne religiøse problemstillinger nesten alle steder vi pirker.