Henter fram glemt kirkekatastrofe

Lørdag danses det til «Puken i Kjerketårnet» – en slått folketradisjonen sier djevelen – Puken – spilte i kirketårnet mens han frydet seg over brannen i Grue kirke. Musiker Frode Haltli har hentet polsen inn i nyskrevet musikk om infernoet som drepte så mange unge mennesker.

Glemt katastrofe

Haltli er oppvokst i Solør. Han kan ikke huske å ha hørt om den tragiske kirkebrannen i hjemtraktene før han som ung møtte den gjennom folkemusikken. Å skrive musikk om hendelsen ble først aktuelt da han hørte historien om en enda eldre kirkebrann i Irland.

– Jeg har ikke prøvd å gjenskape ild og kaos eller beskrive det som faktisk skjedde. Jeg har latt meg inspirere av hendelsene og religiøse og filosofiske funderinger rundt det at det kunne skje, sier Haltli.

Mellom 500 og 700 mennesker var samlet til pinsefeiring i gamle Grue kirke 28. mai 1822. Kirken var en brannfelle. 116 mennesker brant inne bak dører som slo innover og som det derfor ikke var mulig å holde åpne. Vinduene satt høyt på veggene og var dekket med gitter. Den gamle stavkirken var opp gjennom årene bredd med tonnevis med tjære og var som en fakkel i det tørre forsommerværet.

Hver Kristi himmelfart har menigheten minnegudstjeneste utendørs på Skulstadmoen i nærheten av kirkestedet som i dag ligger ute i Glomma. Men hvordan kan denne verste brannkatastrofen på norsk jord være glemt utenfor Grue? I fjor kom dokumentarboka Inferno i Guds hus av Christopher Hals Gylseth. Han hadde selv ikke hørt om brannen før forlaget ba ham skrive boka. Den fikk ingen omtale utenfor lokalavisene.

– Det var mye skriverier i 1822, men ingen tradisjon for minnemarkeringer slik det er i dag, sier Gylseth.

Uten moral

Etter den forferdelige hendelsen på Utøya står vi sammen for frihet, demokrati og åpenhet, men Gruebrannen var en hendelse du ikke kan trekke noen moral ut av. Gylseth tror det kan være med å forklare at brannen er skjøvet inn i glemselen.

Noen småskrifter kom på 1800-tallet. I norsk kirkehistorie utgjør brannen knapt en bisetning, skriver Gylseth, noe som bekreftes av kirkehistoriker Hallgeir Elstad. I Norges kirkehistorie (1979) nevner Einar Molland brannen i forbindelse med sokneprest Ivar Hesselbergs biografi. Norsk kirkehistorie (1967-1971) av Carl Fr. Wisløff og Andreas Aarflot har ikke noe om brannen.

Grue menighetsråd har utgitt heftet Grue kirkes brann: pinsedag 1822. Et 150 års minne.

LES OGSÅ: Oase: Bevegelsen som ville endre kirken

De mektige

I 1822 kom alle til kirke. Det var offentlig påbud om å møte opp, forteller Gylseth. Dessuten ville de fleste gjerne være til stede. I kirka traff man slekt og venner og her hørte man nytt. Benkene kunne stenges med hver sin dør. Ingen hadde særlig mulighet til å gå fram og tilbake, slikt passet seg ikke.

– De var helt og holdent i Guds varetekt, påpeker Gylseth.

Bygdas mektige hadde losjer med egne utganger og reddet seg unna i live. Sokneprest Iver Hesselberg reddet seg ved å knuse et vindu med sin metallbeslåtte bibel. Bare én av de omkomne kunne identifiseres. Ved hjelp av sverd og uniformsknapper fant man de forkullede levningene av fogd Dines Guldberg Høegh. Han fikk den ene av de fire kistene som ble senket ved begravelsen. I de øvrige var det som var igjen av de 115 andre.

Allerede året etter brannen ble det ved kongelige resolusjon bestemt at dører skal slå utover. Vet man i dag noe om kirkebrannen, så er det gjerne dette. At de fleste omkomne var kvinner og barn, og at gjennomsnittsalderen var 21 år, har kanskje gjort det ekstra vondt å bli minnet på hendelsen. Kanskje ville historiebøkene fortalt mer om ofrene var menn?

– Det er kanskje noe generelt med det å være menneske - vi har uansett evnen til å glemme eller fortrenge det som er vondt, sier Elstad.

LES OGSÅ: Kongen får ros for åpenhet om egen tro

Skillingsvise

Som musiker og komponist tror ikke Haltli at han kan påtvinge lyttere noe som helst. Men tett på folkemusikken som han er, tror han på folkemusikkens sterke tradisjon for å la musikken fortelle historien.

– Da tror jeg kanskje musikken og historien smelter sammen for den som lytter, sier han.

På jakt etter ei skillingsvise fant han en sang etter skoleholder Anders Vold som prøver å forklare hendelsen fra et religiøst perspektiv. De 24 versene velger Haltli å fremføre til samme melodi som Luther-salmen «Av dypest nød jeg rope må». I både tekst og tonalitet gjør han endringer som bringer sangen tettere på folketradisjonen.

– Den polsdansen «puken» spilte er en kjent låt i flere varianter. Jeg har sammen med Vegar Vårdal spilt en versjon etter Jon Østhaug fra Åsnes, men tittelen finnes også brukt ellers. Så hendelsen har vært kjent og bearbeidet lokalt i alle fall, forteller Haltli.

Irsk brann

For sju år siden spilte han i Irland, nær grensa til Nord-Irland. Arrangøren ble veldig fascinert av slåtten Haltli spilte og historien rundt den. Den ga dyster gjenklang i lokal irsk historie tilbake til 1649 da britiske soldater herjet og brant havnebyen Drogheda, massakrerte rundt 2000 irske soldater og nærmere 1500 sivile, inkludert et hundretalls mennesker som brant inne i St. Peters Church.

– Hendelsen vekker sterke følelser i Irland den dag i dag, og irene bestilte et verk av meg som jeg urframførte der i fjor. De ville at verket skulle knyttes til kirkebrannene, uten at det skulle bli verken politisk eller aggressivt på noen som helst slags måte - han så vel for seg noe lik den musikalske meditasjonen det er blitt, forteller Haltli.

I 1972 kom filosofen Peter Wessel Zappfe med sin roman Lyksalig pinsefest der han gjør religionskritikk av hendelsen. Heller ikke den førte til noe bredt ordskifte. Haltli leste Zappfes bok under arbeidet med musikken og lånte tittelen derfra.

– Zapffe redegjør grundig for tragedien gjennom historiske kilder, men han tar det også videre ut i en kritikk av kirken og en diskusjon rundt Det ondes problem - tross alt tok kirka fyr midt under en gudstjeneste på første pinsedag, sier Haltli.

LES OGSÅ: Kristne importerer flest utenlandske trosarbeidere