Heller film­monstre enn virkelige ­mareritt

Science fiction-serien Stranger Things har fått mange nordmenn til å krype sammen i sofaen foran TV-skjermen. Med skrekkblandet fryd følger publikum en ungdomsgjeng i en amerikansk småby, hvor en slumrende tilværelse snus på hodet når en ­marerittaktig skapning fra en annen verden vekkes til live i vår verden, og jakter på små barn.

– Monsteret i Stranger Things fungerer som et speilbilde av en kultur full av fobier og engstelse.­ I perioder med store samfunnsmessige omveltninger og sosial turbulens eller krise, står monstrene i kø for å slippe til. Et klassisk monster er enklere å forholde seg til enn terrorister med selvmordsbomber, som gjør virkeligheten til et sant mareritt, sier Mathias Claesen, assisterende professor i litteratur og media ved Århus Universitet, til Kristeligt Dagblad.

Danmarks eneste monster­ekspert hevder overfor den danske avisen at frykten for det fremmede, som gjerne gjemmer seg i mørket, er urgammel og har satt dype spor i menneskers DNA.

– Vi er skapt til å se frykten i øynene og klare oss så godt vi kan. Gjennom fantasien har vi lært oss å lage simuleringer av de virkelige truslene vi møter. Rett og slett fordi truslene i fantasien er mer konkrete og håndterbare enn den abstrakte og dyptliggende frykten, sier Mathias Claesen i intervjuet.

Oppsøker utrygghet

Thomas Wold, forsker ved Psykologisk institutt på NTNU, tror mange mennesker liker å bli skremt, i hvert fall litt, så sant det ikke representerer en reell fare for dem.

– Jeg tror det ligger i oss mennesker. Barn begynner tidlig med skremmeleker. Selv om de fleste av oss liker å ha det trygt, så kan dét også fort bli kjedelig. Da er det ofte greit å oppsøke utrygghet innenfor trygge rammer, slik det er på film.

– Hva gjør skrekkfilmer med oss?

– Vi merker det på kroppen ved at sansene skjerpes, pulsen øker og adrenalinet pumper. Som regel er det ikke skadelig i det hele tatt, vel og merke hvis man kjenner til egne grenser for slik påvirkning.

Thomas Wold tror både barn, unge og voksne fort lærer seg hva slags type filmer som gir dem skrekkopplevelser de kan håndtere.

– Det kan variere veldig fra person til person. Derfor er det viktig å lese forbrukerveiledningen til filmene. Vi er sårbare på ulike måter. For et voldtektsoffer, kan en film med voldtekt bli veldig traumatisk. Når det gjelder barn og film, har foreldre bedre forutsetninger enn offentlige instanser for å vurdere hvordan ulike skrekkeffekter virker inn på deres barn.

LES OGSÅ: Mann må i retten etter netthets av Vårt Lands Berit Aalborg

Leker Gud

Journalist, og tidligere redaktør for magasinet Film og kino, Ingvald Bergsagel, har skrevet hovedfagsoppgaven «Sympathy For The Devil», om bad guys i amerikanske actionfilmer. Han har sett serien Stranger Things.

– Det er litt uklart hvem som egentlig er monsteret i serien, og hva som fremstår mest skremmende: Myndighetene som representerer sivilisasjonen, men blir en negativ kraft, eller det primitive monsteret som de prøver å kontrollere. Du kan også si det står mellom de som leker Gud, og de som representerer den mørke verdenen, sier Bergsagel.

Bergsagel sier horrorsjangeren i filmverdenen som regel har hatt et religiøst bakteppe, i betydningen kampen mellom det gode og det onde. Han refererer til den amerikanske professoren i sammenlignende mytologi Joseph Campells teori om «The hero's journey», og hvilke prøvelser en slik helteskikkelse må igjennom.

– I klassiske fortellinger som Star Wars, Harry Potter og Matrix møter helten slike prøvelser gjennom en mørk motstander, slik tilfellet også var med Jesus. Når dét er sagt, er det også en del som mener at filmer med henholdsvis sofistikerte vampyrer og primitive zombier, avspeiler det til enhver tid politiske klimaet i samfunnet.

Paranoide fantasier

Ifølge Mathias Clasen handler blant annet zombiehistorier gjerne om hvordan mennesker takler verdens undergang, og at menneskene er de egentlige monstrene når de dreper hverandre for å overleve. Den danske monsterforskeren sier til Kristeligt Dagblad at uhyrer i mange århundrer har hatt rot i religiøst tilknyttede fortellinger både i Vesten og Østen.

– Med tiden er de likevel mest blitt et bilde på menneskets indre konflikt eller samfunnets paradokser.

I en artikkel i magasinet The New Yorker, beskriver skribenten Joshua Rothman hvordan en tradisjon bygd på puritanske nybyggeres frykt for det ville, og de fremmede innfødte i villmarken, også dreide seg om angsten for djevelen og evolusjonen.

– I filmer som Stranger Things tar man i bruk paranoide fantasier inspirert av Amerikas puritanske, koloniale og rasistiske fortid, men i en myk form. ­Likevel minner den amerikanere som ser serien at de lever på grensen til en skremmende villmark, skriver Rothman i artikkelen «The Old, american horror behind Stranger Things»,

Psykologiske drivkrefter

Ingvald Bergsagel mener konflikten mellom kultur og natur, ofte i form av det oversiviliserte og den rene, primitive naturen, handler om de samme dype psykologiske drivkreftene.

– Mennesker frykter ofte ­begge disse kreftene. I filmene om Frankenstein har vi med en vitenskapsmann som prøver å leke Gud, altså en oversivilisert variant, å gjøre. Mens vi i filmer som King Kong og Godzilla møter den primitive naturvarianten. Noen ganger kan det være vanskelig å vite hvem av motpolene som egentlig er «the bad guy», sier Bergsagel.

Religionen til stede

Jan Ingar Thon er en norsk religionshistoriker som har publisert en rekke artikler og bøker om religions- og kulturhistorie. I flere år drev han darkwave-klubben Kjettersk Kjeller.

– Hvor viktig har religionen vært for skrekkfilmsjangeren?

– Det spørs hvilken skrekkfilm­epoke vi snakker om. På 1960 og 70-tallet var religionen veldig til stede i slike filmer. Roman Polanskys film Rosemary's Baby handler om antikrist. Djevelen er også sentral i «kristne» filmer som The Omen og Eksorsisten fra denne tiden. For å godta premissene disse filmene var bygd på, måtte man også godta et kristent verdensbilde.

LES OGSÅ: Ber kirken droppe herre- og dametoalett

Demonutdrivelser

Thon beskriver 1960 og 70-tallet som en tid hvor det var en nyvakt interesse for åndelighet og religion. Også innenfor alternative retninger som østlig mystikk og ­okkultisme.

– Naturligvis kastet populærkulturen seg over det. Artister som Beatles, Stones, David ­Bowie og Led Zeppelin leflet med det, og filmbransjen ville ikke være dårligere. Den katolske kirke gikk god for Eksorsisten, og behovet for demonutdrivelser i USA nærmest eksploderte etter at filmen ble lansert, forteller Thon.

Atskillig mindre skrekkinngytende, og spennende, syntes han den nye slasherfilm-bølgen med øksemordere og monstre som skyllet inn over markedet på 1980-tallet, var. Filmer som Hallo­ween og Fredag den 13, opplevde han mindre realistiske,­ og mer rettet mot tenåringer.

– Det typiske er en morder eller et monster som dreper en lettkledd tenåringsjente. Den ekte uhyggen forsvant. Det ­materialistiske ble viktigere enn det ideologiske og åndelige. Ikke så rart, dette jo var jappetid, selve ego-tiåret.

Mindre kultpreg

Enda mer mainstream syntes han for ­eksempel Skrik fra 1996 var.

– Det var mer humor, og mindre kultpreg. Filmen ble vist på store kinoer. Selv om det åndelige på denne tiden igjen ble mer tydelig, så var det i en mildere og mer underholdende form. For eksempel i Da Vinci-koden og Harry Potter.

Dagens skrekkfilmer, og serier som Stranger Things, minner Jan Ingar Thon mer om tilsvarende sjangerfilmer fra 1940- og 50-årene.

– Det religiøse var – og er – mindre fremtredende enn på 1960 og 70-tallet. Jeg ser samtidig en tendens til at nyere­ skrekkfilmer begynner å ta ­religionene på alvor igjen.

En ny TV-serie-versjon av Eksorsisten går på amerikanske Fox nå. Religionshistorikeren peker også på filmen The Witch, som handler om en puritansk nybyggerfamilie som blir besatt av en demon.

– Det gjenspeiler nok at folk igjen er blitt mer opptatt av det religiøse. For øvrig er det et paradoks hvordan folk som ville kalt en predikant som snakket om de samme tingene som The Witch handler om, en forskrudd mørkemann, glatt godtar det samme innholdet på film. Kanskje fordi det er mer avstand, mer fiksjon.

Følg oss på Facebook og Twitter!