Kultur

– Har lenge gruet meg for å slutte

I 40 år har Erling Rimehaug vært glad for å skrive i en avis som har forent tro og samfunn.

Bilde 1 av 2

Yrkesretningen kunne fort ha tatt en annen veg. Erling Rimehaug var 30 år, og hadde fått fast jobb på Tåsen skole - en liten bakke nedenfor der han hadde etablert seg med kona Mette. Framtiden så lys og fredelig ut, med undervisning og familiesysler. Så ringte telefonen. Daværende sjefredaktør i Vårt Land, Thor Bjarne Bore, var i den andre enden.

– Han visste at jeg var tilsatt som lærer på Tåsen, men lurte på om jeg ikke hadde lyst til å begynne som journalist i Vårt Land i stedet? Jeg hadde ikke peiling på journalistyrket, men var allerede veldig glad i Vårt Land. Jeg fikk lyst til å prøve.

ÅSHILD MATHISEN: «I snart 40 år har dagens 70-årsjubilant Erling Rimehaug vært en viktig stemme i Vårt Land og norsk samfunnsdebatt»

Vårt Land i ryggmargen

Rimehaug hadde vært fylkessekretær i Oslo KrF, hvor han hadde sittet i partiets nominasjonskomité sammen med kona til Thor Bjarne Bore, Marie. Var det derfor han hadde ringt ham? Det viste seg å være en artikkel Rimehaug hadde skrevet i KrFs egen avis, Folkets Framtid.

– Jeg hevdet det ikke var noe lurt å ha en egen KrF-avis, men at det var bedre å samle seg om Vårt Land. Den artikkelen hadde Bore lest, sikkert med et smil om munnen, sier dagens 70-årsjubilant.

– Så du droppet både partipolitikken og lærergjerning for Vårt Land?

– Ja, det gjorde jeg. Vårt Land satt i ryggmargen min. Moren min hadde vært kommisjonær for avisa under oppveksten min. Hvis noen på Geilo ikke lenger hadde råd til å ha avisa, la hun ofte ut for dem. Klart det gjorde inntrykk på meg.

Fikk hetta

Som nytilsatt Vårt Land-journalist, ble han raskt avisas politiske medarbeider på Stortinget. Der var han kjent fra før, men i begynnelsen ante han ikke hvordan han skulle opptre som journalist der. Verre var det da han ble bedt om å dekke kraftutbyggingen på Hardangervidda, med deadline om tre dager.

– Jeg fikk fullstendig hetta. Jeg, som hadde jobbet med hovedoppgaven i historie i ro og mak i fire år, skulle nå levere etter tre dager? Også på Arbeiderpartiets landsmøte slet jeg. Jeg hørte tale etter tale, og tenkte: «Hva i all verden skal jeg skrive om?». Da jeg spurte vaktsjef Bjarte Botnen, bare gryntet han.

De som åpnet Vårt Land mandagen etter, fant ingenting om APs landsmøte. Den første i Vårt Land var ikke knirkefri.

– Men, sier Erling Rimehaug, med sitt beskjedne smil, – så gikk det seg jo til.

ERLING RIMEHAUG: «Er jeg den samme personen som var tenåring for et halvt århundre siden?»

Enkle kår

Erling Rimehaug har villet gi leserne noe for både hodet og hjertet. Hans faglige kapasitet, med utdanning innen matematikk og databehandling, fysikk, kristendom og hovedfag i historie, har aldri stått i veien for det folkelige og enkle, verken politisk, menneskelig eller trosmessig.

– Jeg kommer fra enkle kår. Far var industriarbeider, mor sydde klærne våre. Vi hadde ikke bil, vi dro aldri på ferie. Men vi hadde noe annet, som var mye viktigere.

Somrene som gjetergutt sammen med bestemoren, hunden og de andre dyra, er noe av det han husker med størst glede.

– Stillheten og ensomheten gjorde meg godt. Det har det alltid gjort. Derfor ble jeg aldri en pågående journalist, men en journalist som var nysgjerrig på saker og mennesker.

Etter mange år som politisk journalist og redaktør, begynte Rimehaug å skrive stadig mer trosrelatert stoff.

– Avisas ønske om å forene tro og samfunn, har falt meg naturlig. Jeg er en troende 68-er, vokst opp med en mor og far som - i motsetning til mange andre i vårt miljø - aldri snakket om de på bedehuset og de andre. Mitt kristne hjem var varmt, trygt, og med få restriksjoner.

12 år gammel ville han bli juniorsoldat i Frelsesarmeen, men foreldrene sa nei. Det ville være å overdrive den kristne iveren, mente de. Da han lørdagen etter at var blitt konfirmert, gikk på fest på lokalet, fikk han ikke kjeft.

Like etterpå flyttet han til Hurdal for å gå på ungdomsskole.

– Jeg følte jeg måtte ta et kristent standpunkt for seg selv. Det var ikke så vanskelig. Første gang jeg vitnet på et møte, siterte jeg: «Kor stort, min Gud, at eg ditt barn får vera».

Troskrise

16 år gammel traff han jevngamle Mette fra Hurdal. Da Erling spurte om hun ville bli med ham hjem på hybelen for å se på trekkspillet hans, så ville hun det. Dagen etter ble Erling innkalt til rektor.

– Vi var blitt observert da vi gikk inn på hybelen min, og rektor trodde ikke på trekkspill-historien. Men den var sann. Mette og jeg har uansett holdt sammen siden, i tykt og tynt.

I 1999 var Erling Rimehaugs tilværelse syltynn. En konflikt rundt vekkelsesbevegelsen Lysbærerne, gjorde at hans eget troslys sloknet.

– Jeg ble ikke ateist, men jeg følte at Gud hadde forlatt meg. Jeg ble deprimert, var sykemeldt i ett år – og trodde aldri jeg skulle komme tilbake til Vårt Land.

Gradvis gikk det seg til.

– Jeg kom styrket ut av det. Gudsbildet mitt er blitt mer holdbart, og jeg har hatt nytte av det som journalist.

Vårt Land-veteranen sier han gruer seg til å slutte i avisa som i 40 år har vært som et annet hjem for ham. Heller ikke der har han hatt ønsket å sjefe. Perioden som konstituert sjefredaktør ga ikke mersmak.

– Det passet meg ikke, det tynget meg.

De siste årene har det hendt at han har hatt mareritt om at han måtte slutte i Vårt Land.

– Da jeg våknet, var jeg sjeleglad for at det ikke var sant. Nå er det sant. Men 70 er ingen deadline.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur