«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Dette er kjente ord fra apostelen Paulus. Men hva skjer når bibelverset leses, ikke som en beskrivelse av det kristne fellesskapet, eller en enhet i det hinsidige, men av et sekulært, dennesidig og moderne felleskap?
Den italienske filosofen Giorgio Agambens bok Fellesskapet som skal komme gis nå ut på norsk. Agamben har fått en del oppmerksomhet i den norske offentligheten de senere årene. I 2011 utgav tidsskriftet Agora et temanummer om ham. Samme år ble han trukket fram som «motefilosof» i en artikkel i Klassekampen, sammen med slovenske Slavoj Žižek. Et navn som kanskje også kunne vært nevnt, er franskmannen Alain Badiou. Felles for de tre er at de tilhører den politiske venstre-siden, og at de samtidig deler en nesten lidenskapelig (i mangel på en mer treffende beskrivelse av Žižeks videosnutter på YouTube) interesse for teologi, og da spesielt Paulus.
En verden uten frelse
– Fellesskapet som skal komme er en bok full av teologiske begreper og analyser, sier Espen Grønlie, som har oversatt boken til norsk.
– Men det er viktig å understreke at Agamben skriver om og fra en sekularisert verden, uten noe hinsidig. At religionen har mistet den sentrale plassen den har hatt i samfunnet, gjør det nødvendig for filosofer som Agamben å stille en del spørsmål: Hva gjør man hvis man er dømt til å leve i en verden uten frelse?
Selv om Agamben ikke må leses som en religiøs tenker, er heller ikke prosjektet hans det motsatte, mener Grønli, og forklarer:
– Hva Agamben selv mener, er ikke alltid så godt å si. Jeg opplever de eventuelle meningene som underordnet den historiske analysen. Agamben forsøker å si noe om hva han tenker vil komme, uavhengig av om det en positiv eller negativ utvikling.
Et begrep som går igjen i Felleskapet som skal komme, er «hvilken-som-helst-singularitet».
– Kan du forklare dette enklest mulig?
– Man kan si at det handler om et felleskap der det ikke er noen kriterier eller inntakskrav for tilhørighet, sier Grønlie.
LES MER: Deltagelse i nattverdsmåltidet er en politisk handling som åpner for et mulig fellesskap.
Ingen kriterier
For Agamben ligger det noen muligheter i det kommende fellesskapet, som blant annet er knyttet til Paulus’ opphevelse av skiller som jøde/greker og kvinne/mann.
Den italienske filosofen spår at vi i framtiden vil se et fellesskap som ikke er tuftet på kategorier som kjønn og nasjonalitet, heller ikke stat eller ideologi.
Mårten Björk er doktor i religionsvitenskap ved universitetet i Göteborg. Han har forsket på Agamben, og blant annet skrevet en artikkel om hans «økonomiske teologi» i den nevnte utgaven av Agora.
– Åpner Agamben for at det kan finnes noe hinsidig denne verden?
– Det er vanskelig å si, sier Björk.
– Agamben er virkelig ikke noen tradisjonell kristen tenker, men han er heller ingen klassisk ateist. I hans seneste bok, Autoritratto nello studio (Selvstudium), nærmer han seg et panteistisk gudsbilde. Agamben vender på begreper fra Aristoteles og gir noe nesten mystisk til vår virkelighet: Den bærer på det potensielle og det kommende. Agamben ville llikevel være kritisk til begrepet mystikk, mener Björk.
Sekularisert teologi
Grønlie trekker fram en setning som sentral for å forstå hvordan Agamben forholder seg til teologi i tenkningen sin: «Alle de vesentlige begrepene i moderne statsteori er sekulariserte teologiske begreper.» Dette er ikke Agambens egne ord, men et sitat fra den omdiskuterte, tyske filosofen Carl Schmitt.
– Schmitt hadde mange skarpe analyser av teologien, og dens påvirkning på det moderne samfunnet, sier Grønlie og legger til:
– Agamben siterer ham, og forholder seg i stor grad til denne måten å bruke teologiske begreper på.
LES MER: Støttet seg til Paulus i oversettelsen av Det kommunistiske partis manifest.
Flytte litt på koppen
I kapittel 13 av Fellesskapet som skal komme refererer Agamben til liknelsen om «det messianske riket», som jødiske Walter Benjamin en kveld skal ha fortalt til sin venn Ernst Bloch. Agamben begynner med å gjengi Benjamins lignelse slik:
«For å innstifte paradisets rike er det ikke nødvendig å øde- legge alt og begynne på en helt ny verden; det holder å flytte litt på denne koppen og denne busken eller dette treet, og tilsvarende med alle ting. Men dette lille er så vanskelig å virkeliggjøre og den rette målestokken så vanskelig å finne at når det gjelder verden, kan ikke menneskene gjennomføre det, og der er nødvendig at Messias kommer.»
Klagesang
For Agamben synliggjør liknelsen en slags klagesang som har gitt gjenlyd på den politiske venstresiden: En følelse av at man ikke ser noen utvei fra liberalismen som har satt seg. Det er så små justeringer som skal til, og allikevel virker det så vanskelig å skape endring.
– Fredric Jameson, som jeg tror står Agamben nær politisk, er en av de som uttrykker en slik holdning, sier Grønlie.
– På en måte virker det like sannsynlig å få oppleve et liv i det hinsidige, eller Messias’ komme, som å få oppleve realiseringen av en annen politisk virkelighet.
Tettere på teologien
Mårten Björk peker på at Felleskapet som skal komme er en relativt tidlig bok, og at Agamben senere i forfatterskapet går enda tettere inn på teologien. Det er gjerne Homo Sacer-serien som regnes som Agambens hovedverk.
– Agamben har sin bakgrunn i jussen. Han er fremfor alt interessert i relasjonen mellom kirkelig og sekulær lov, men undersøker også teologiens messianske potensial. Han nærmer seg teologien kritisk, men også med beundring – kanskje mer av det siste i sine senere verk.