Gjestfrihetens pris

Alma er tekstilkunstner. Hun er skilt, har voksne barn og lever i sin lille kreative boble i et gammelt tømmerhus i skogkanten. For å overleve skaper hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. På overflaten kan handlingen oppsummeres ganske kort: Et polsk par flytter inn i leiligheten, og to blir snart til tre. Men Alma får trøbbel med leietakerne: De betaler ikke på tiden, de bruker for mye strøm og varmtvann, de ekspanderer utover det lille territoriet de har fått tildelt.

I begynnelsen griper dette ikke nevneverdig inn i Almas univers, men etter hvert får de polske stadig større plass i Almas bevissthet. Hun føler seg utfordret og utnyttet, og hennes eksistens sirkler mer og mer rundt den polske familien. Hun speider på dem i vinduene: Hvorfor kommer de så sent hjem? Hva skjer egentlig i leiligheten, bare noen få meter unna henne? Hvorfor innretter de seg ikke slik som hun ville gjort? Er det bare språklige barrierer, eller er kanskje polakker snyltere?

Etter hvert forstår hun at den unge kvinnen med det lille barnet er utsatt: Mannen er voldelig. Men i stedet for at Alma blir mer overbærende, blir hun i stedet mer rigid ettersom kvinnen ikke innordner seg Almas utleieregler.

LES OGSÅ: Ikke et kjedelig sekund for barn og voksne

Større distanse

Mens Alma skaper en stadig større distanse til den polske kvinnen - hun går i romanen fra å være et menneske til å bli et problem - så blir Alma mer og mer oppglødd over sitt siste oppdrag. Hun skal lage et teppe til det store grunnlovsjubileet, og har funnet en historisk fortelling som inspirerer henne: Hun vil løfte frem en sårbar kvinne som ble tvunget ut i selvmordet av sin herskesyke mann. Alma vil hylle de tause kvinnene og stemmeretten i 1913.

Men rett foran leserens øyne blir Alma et eksempel på en filantrop som roper om hvor høyt hun elsker menneskeheten, men som ikke tåler ett og ett menneske: Jo mer Alma lever seg inn i den sårbare kvinnens liv (hun som levde for hundre år siden), jo mer irritert blir hun på sårbare kvinnen som lever rett foran nesa hennes.

LES OGSÅ: Veid og funnet for tung

Ulike idealismer

Hjorth får frem den enorme motsetningen i Alma og makter å vise hvor stor avstand det kan være mellom teoretisk og praktisk idealisme. Selv om du gløder ivrig for enkeltmenneskets verdi, kan du leve et kynisk liv: Alma ser ikke at hun suspenderer det engasjementet hun oppviser for fortidens kvinner når hun testes som medmenneske av sin leieboer. Hun er blindet av seg selv.

Maktbalansen mellom leieboeren, som lever på minsteinntekt og er hjulpet av kommunen, og den hersende utleier-Alma er fullstendig asymmetrisk. Men Alma forsikrer seg selv hver gang hun tenker på den fæle skjebnen til den polske kvinnen: «Men i hvilken grad skulle Alma ta det inn over seg når den polske bodde urimelig hos henne. Hun måtte ha lov til å tenke på sin egen økonomi og sin egen situasjon, ikke utelukkende ta den andres perspektiv, selv om hun var den svake.» Vi følger Alma inn i en stadig mer nedlatende holdning til den polske leietakeren, ja, til polakker generelt.

Etter at Alma til slutt klarer å kaste ut den unge kvinnen og det lille barnet, får hun øynene åpnet: Krigen er vunnet, men med ett ser hun taperen, et medmenneske som gjorde så godt hun kunne, selv om Alma aldri var fornøyd. Hun skjønner at hun har manglet empati, og sjokkeres over seg selv.

LES OGSÅ: Tror på fireårings fortelling om himmelen

Bolverk mot fremmede

Uten å bli moralistisk viser Hjorth at kunsten kan bære på en dyp kritikk: Det norske huset fungerer som bolverk mot de fremmede. Ikke en eneste gang inviterer Alma leietakerne inn til seg. Hjorth kritiserer det norske samfunnet der nordmenn i overflod utnytter billig arbeidskraft. Det er fullt mulig å lese hele romanen som en allegori. Det metaforiske kunne blitt overtydelig, men Hjorth skriver altfor godt til å bli påståelig: Alma er prototypen på stappmette nordmenn som lever i sine trygge hjem, med nøden rett utenfor veggene.

Som Alma nipper vi til rødvinen og rister på hodet av de nye fremmede. Som Alma irriterer vi oss når «de andre» ikke lever som oss. Som Alma glemmer vi at «de andre» og «vi» egentlig bare er skilt ad av et pass og en tynn hinne som heter «kultur». Mennesket er av samme vesen. Lykken kan snu når som helst, for hvem som helst. Da får vi testet vår medmenneskelighet og vår gjestfrihet. Det kan koste, men ingen har sagt det er lett å være en god person.

Med denne romanen peker Hjorth egentlig på det enkle, men kraftige budskapet i kristendommen: Du skal ikke tåle eller like din neste. Du skal elske henne. Som deg selv.