Fulltreff utenfor rammen

ANMELDELSE: Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon er storslått. Skal man utpeke ett kirkemusikalsk verk fra barokken er den kandidat nummer én. Tre timer fantastisk musikk med to orkestre, tre kor og seks sangsolister er mye å holde orden på. Godt at det da er i hendene på Bach-entusiasten fremfor noen – dirigent Terje Kvam.

Juvelen. Etter Bachs død i 1750 ble musikken hans skjøvet til siden. Matteuspasjonen fristet en skjebne i skuffen, helt til Felix Mendelssohn som tyveåring fremførte den i Leipzig i 1829. Siden den gang har den stått på programmene i kirker og konsertsaler, som en av de store juvelene i kirkemusikken. Det er ikke vanskelig å innlemme Terje Kvam i denne tradisjonen fra Mendelssohn. I vår tid er han en av de fremste ambassadørene og fortolkerne av Bachs kirkemusikk, ikke minst gjennom en stor satsing på bruk av Bach-kantatene i gudstjenestene i Oslo domkirke. I høst avslutter han sin lange dirigentkarriere i Oslo domkirke – fullt fortjent ble hans siste fremførelse (i hvert fall i dette formatet) – en skjellsettende Bach-opplevelse for en fullsatt kirke.

Vi skjønte det helt fra innledningskoret. Etter noen få takter med hovedkoret snur dirigenten seg mot galleriet og slår inn guttekoret og Trefoldighetsjentene med O Lamm Gottes, unschuldig. Helt i andre enden av kirken kommer sopranstemmene inn helt sublimt og legger seg på toppen av korklangen. Dette har Terje Kvam gjort før, på julekonsertene manøvrerer han fem kor i det store kirkerommet.

Hundreårserfaring. Denne gangen kunne han i tillegg til sitt eget domkor, se utover et festivalorkester utenom det vanlige. I orkesteret til venstre for seg hadde han en fiolinrekke bestående av Arve Tellefsen (konsertmester), Stig Nilsson, Atle Sponberg og Stephan Barratt-Due. Bare blant disse fire ligger det vel et par hundre års erfaring som orkesterledere og solister. På motsatt side ledet Anders Nilsson det andre orkesteret bestående av en litt yngre generasjon. Og midt inne i orkesteret hadde han en av verdens ledende tenorer, Werner Güra, som hadde rollen som evangelisten. Güra har en stemme som etter et par strofer gjør at du gleder deg til de neste tre timene med tenorprakt som binder fortellingen sammen. Bass-barytonen Njål Sparbo var ikke mindre overbevisende som Jesus, og etter hvert fikk vi møte en solistrekke bestående av Magnhild Korsvik, Anne-Carolyn Schlüter, Paul Kirby og Johannes Weisser – som imponerte i tur og orden. Alten er tilgodesett med flere av de vakreste ariene, og Anne-Carolyn Schlüter gjorde en gripende versjon av Erbarme dich, i elegant samspill med Arve Tellefsen.

Sømløst. Men det var helheten og dynamikken i verket som satte seg i kroppen. Med tre kor og to orkestre er det mye å holde styr på. Her er det ikke minst hårfine balanseganger og dynamiske utfordringer. Når det hele flyter over i hverandre og barokkspensten forflytter seg sømløst mellom kor, orkestre og solister – er vi i nærheten av det jeg tenker Bach ville med verket. ( I tillegg til å gi Gud æren, som han alltid skrev på partiturene sine).

Slik ble denne Matteuspasjonen en tre timers musikalsk gledesstund. Ikke minst formet slik at innholdet hele tiden ble understreket av sterkt innlevde uttrykk – særlig fra solistene. Men også korene var levende til stede i sin rolle som for eksempel opprørt folkemengde. Og klangen fra innledningskoret (med guttesopraner på toppen) holdt seg gjennom de umåtelig vakre koralene.

En konsert utenfor rammene – men med en substans og en musikalsk appell som gjorde at tid og sted ble helt uviktige størrelser.