Mye er sagt og skrevet om August Strindbergs drama Frøken Julie. Og mange av tolkningene har foregått i hodet. I Riksteatrets ferske oppsetning foregår den i kroppen – og i cowboyland.

I halvannen time spilles kjærlighetsaffæren mellom herskapsfrøkenen Julie og tjenestegutten Jean ut som på liv og død, med innslag av sceneshow, bluegrassmusikk og betroelser for åpen mikrofon. Forestillingen er Kristina Kjeldsbergs diplomoppgave i regi fra Kunsthøgskolen i Oslo, og hennes energiske vilje til å skape en nytolkning som når både kropp og tanke, preger helheten så vel som detaljene.

Hillbillyland. Vi er på et gods på landet, som i Strindbergs originalutgave. Det er midtsommeraften – også som hos Strindberg. Men festen foregår nå, i hillbillyland, med friske fraspark, hysterisk «programledelse» og publikum som festdeltakere. Det smeller løs med øl fra kasser, fargerike lyseffekter og fotosessions som til hører. De folkelige innslagene fra sommerfesten fremst på scenen står i kontrast til dramatekstens alvor, de skaper avbrudd, men også forvirring – det er ikke alltid like lett å følge tankegangen som ligger bak. Og kanskje heller ikke like gøy å bli utfordret til å heie og synge som om vi var på barneteater.

Men inne i scenerommet, med blomstrende syriner som bakgrunn, er stemningen en annen. Der foregår det egentlige dramaet, mellom den rastløse, utfordrende og selvdestruktive frøken Julie og den like rastløse, sexy og utålmodige Jean. Ingeborg Sundrehagen Raustøl og Sigurd Myhre spiller dem som jevnbyrdige i styrke, til tross for ulikhet i stand og rang. De bytter på å ødelegge hverandre – og å tiltrekkes av hverandre. Men også Kristin får den plassen hun fortjener, som husets tjenestepike og Jeans forlovede er hun til stede også når hun ikke er på scenen. Ester Marie Grenersen framstiller henne som både temperamentsfull, viljesterk og klok. En våken jente av i dag, på vei til kirke med ny bibelutgave, men uten fromme fakter. Slik blir dette et ekte trekantdrama, der Kristins vesen og verdier får plass på linje med de to som elsker, slåss og klorer seg gjennom sommernatta.

Avsky og sympati. I dette kjærlighetsdramaet er forestillingen på sitt beste. Rammefortellingen kan nok fungere som forbindelse mellom Strindbergs tid og vår, og innskuddene av cowboy, country og Carola har sin funksjon som pustehull og kommentar til handlingen. Likevel er det kjernen i dramaet, slik Strindberg i sin tid skrev det, som holder publikum i ånde. Når det strammer seg til mot slutten, og både Jean og Julie har mistet drømmer, håp og framtid, følger vi dem med åndløs spenning – enda vi vet hvordan det går.

Ingeborg Sundrehagen Raustøl spiller sin hovedrolle med stor innsikt og fysisk kraft. Som frøken Julie er hun labil, lengselsfull og livsfarlig, sjarmerende, tiltrekkende og ensom. Hun skifter fra ulykkelig jentunge til sexy fristerinne, og vi som ser henne, skifter mellom avsky og sympati. «Jeg har jo ingenting som er mitt eget», roper hun, og er ved sitt livs smertepunkt. Men også Jean drives av sin indre tomhet, i et spill der uttrykket er nåtidig og konflikten evig. Glem alt som står i programheftet om feminisme, seksualisert vold og «dagens samfunn». I denne oppsetningen er de to om å skape både lykke og ulykke. At forestillingen innimellom sender like utydelige signaler som frøken Julie selv, får vi heller bære over med.

Les flere anmeldelser i Vårt Land papirutgaven mandag 23. januar.