– Fortell Bibelen i all sin råskap

– Skal man være i tråd med ­utviklingen i barnelitteraturen forøvrig, må også de vanskelige ­bibelfortellingene gjøres tilgjengelige for barna, slik som fortellingen om Noas ark, mener Elisabeth Tveito Johnsen.

Johnsen er førsteamanuensis ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, og en ledende forsker innen barneteologi. Blant annet har hun undersøkt hvordan ­bibelfortellinger blir brukt i trosopplæringen i kirken.

Modige voksne

En av observasjonene hennes er at mange voksne sensurerer de vanskelige fortellingene i Bibelen når de forteller dem for barna.

– Noas ark blir til en koselig fortelling om noen dyr, der trosopplærerne syntes det ble vanskelig å gå inn i det at ikke alle menneskene ble reddet. Men selv om det at jorda nesten gikk til grunne ikke ble direkte tematisert av de voksne, ble det likevel oppdaget av barna, påpeker hun, og mener voksne må være modige nok til å snakke om slike ting.

– Er det ikke noe med ­rekkefølgen her, at de minste barna ikke trenger å høre de verste historiene?

– Du kan godt fortelle om Noa til helt små barn. Rekkefølgen handler om den voksnes mot til å snakke ordentlig med barna.

Kritisk til Tindberg

I Svein Tindbergs nye barnebibel fortelles Noa-historien med en tvist. Her er det «kjempene» som dør, mens menneskene ikke nevnes.

– Barn eksponeres jevnlig for fortellinger om at mennesker dør på grunn av naturkatastrofer, terror og krig. At alle kjempene dør, høres ut som en forvanskning av bibelteksten. Som i dagens katastrofer er fattige, kvinner og barn de mest utsatte. Dette er ikke noe som bør skjules, men diskuteres åpent med barn, mener hun, og legger til:

– Muligens er det voksnes ­behov for å beskytte seg mot barnas vanskelige teologiske spørsmål som gjør at en velger en slik gjengivelse av Noa-fortellingen.

LES TINDBERGS KOMMENTAR TIL ARTIKKELEN: – Jeg innrømmer så gjerne at jeg synes det er vanskelig å ­fortelle barn at Gud velger å ­utrydde ­menneskeheten, men jeg gjør det likevel.

TVEITO JOHNSEN SVARER TINDBERG: – Det som likevel blir dominerende er den nye rammefortellingen Tindberg har konstruert.

Som Knausgård

De bibelske fortellingene kan være et redskap for å snakke om livet og verden, mener Johnsen. Nettopp fordi de inneholder død, tap, og spørsmål som mangler enkle svar, er de mest grufulle fortellingene tidsaktuelle, ­mener hun, og peker på retningen som barnelitteraturen har tatt de siste årene.

– Der ser vi samme tendens som hos voksenlitteraturen. ­Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård skriver tett-på-livet, og på samme måte er mye av barnelitteraturen i dag opptatt av å få frem også de vanskelige erfaringene som barn sitter med. Mens barnelitteraturen, både den kristne og den sekulære, tidligere var mer moraliserende – den vektla at barn skulle oppdras til å bli både gode borgere eller gode kristne – ser vi en tendens til at den i dag reflekterer kompleksiteten i barnets liv.

Menneskesyn

Hvorfor har dette forandret seg? Prost Kristin Moen Saxegaard har forsket på barnebibler. Hun mener bevisstheten rundt barnet som et eget subjekt, er blitt større i kirken, og trekker frem trosopplæringsreformen som viktig for dette.

Professor i idéhistorie, Reidar Aasgaard kaller reformen for «en katalysator for ting som allerede var i bevegelse». Ifølge Aasgaard har samfunnets syn på barn de siste tiårene beveget seg mye. Perspektivet har skiftet fra at man så på barnet som et objekt som skulle oppdras, til at det fra 1970/80-tallet ble sett også som en del av familien, et fellesskapsindivid, til at det fra 1990-­tallet av ses på som en selvstendig aktør.

– I kirkelige sammenhenger blir man slik opptatt av at barnet har en tro og en praksis som også er med på å prege andre, at barna har rett på å bli hørt og tatt på alvor, sier Aasgaard, og peker på at dette reflekterer mye av menneskesynet i vår tid.

– Mennesker generelt blir sett på som autonome mer enn kollektive vesener.

Lykke

Musikeren og teologen Ivar Skippervold har jobbet med trosopplæring i en mannsalder, og opplever at mange kristne miljøer beskytter miljø mot at bibelfortellingene fortelles i all sin råskap.

– Mange kretser i kirkelandskapet er fremdeles preget av det jeg kaller en «gladsang-teologi», mener han, og utdyper.

– Vi har i lang tid hatt en vektlegging av at «Jesus er min, og jeg er hans, og Jesus hjelper meg i alle ting». Dette er en jeg-sentrert trosforståelse. Det er snakk om hvor lykkelig jeg skal være, og hvor mye kraft jeg skal finne. Det er vel og bra, men det blir for tidsbegrenset. Det som er selve lokomotivet i kirken gjennom alle år, er historiene i denne ­bibelboka, mener han.