Kultur

Nasjonalballetten lever tett på
 Ibsen akkurat nå. Det danses, det river. Ghosts (Gjengangere) ristet oss i filler i vår, nå danser Hedda Gabler og vi kan skru på en slitt frase og si at «en dans sier mer enn tusen ord». «Mer enn» kan diskuteres. Men taushet og bevegelse har kraft, den bevisste bevegelse, som får oss til å trekke ytterst på stolen. Det er noe med muskler i spenn. Hedda Gablers skjøre bitterhet og giftige estetikk er mer enn vi kan forestille oss, enn si ta inn. Balletten, det uhørte språket, er så direkte og rommet så mørkt at vi slipper ikke unna.

Har ikke noe mål

Vi sitter tett innpå Hedda Gabler & Co – hennes følelsesmessig urovekkende ritt gjennom de mørkeste landskapene i den menneskelige natur. Hun har ikke noe mål, hun er alene og hun er fanget maktesløst i et familiebur der temperaturen for lengst har trukket under null. Skal jeg synes synd på henne, om ikke annet enn bare et sekund? Vi er, tross alt, de valgene vi tar. Eller er vi ikke?

Trompet og drønn