Flannerys bønnebok

Dagboka har ligget bortgjemt i nesten 50 år. Den ble funnet under arbeidet med en biografi om forfatteren som døde i 1964, og i fjor ble A Prayer Journal utgitt, redigert av W. A. Sessions som oppdaget den, og også var en venn av Flannery O'Connor. Det var da bønneboken dukket opp, at han etter lang tids nøling sa ja til å skrive biografien hennes, har han fortalt. I den lille notatboka har den unge sørstatskvinnen innledet en samtale med Gud, der hun ber om å få utfolde sitt kunstneriske talent, og om å bli en god forfatter, ikke bare en middelmådig skribent. «Å kjære Gud, jeg vil så gjerne skrive en roman, en god roman.»

Det er en bemerkelsesverdig tekst. På 37 små boksider – slik den fremstår i trykt versjon – henvender O'Connor seg til den Gud hun har trodd på og bedt til hele sitt liv. Hun skriver fra sitt innerste jeg, med et språk som går rett på sak – «Kjære Gud, jeg vil ikke at dette skal bli en metafysisk øvelse, men noe for å prise Gud» – og hun gjør det uten fromme mellomlegg eller pyntelige fraser. Som katolikk har hun lært å be med innlærte tekster, nå vil hun gå videre og be på sitt eget vis. Siden A Prayer Journal også inneholder dagboka i faksimile, kommer tekstene ekstra nær.

Les flere artikler fra vårt litteraturbilag som kom ut 18. november.

Katolsk familie. Flannery O'Connor var født i Savannah i Georgia i 1925. Hun beskrev seg selv som et «la-meg-være-ellers-så-biter-jeg»-barn, og vokste opp i en katolsk familie i protestantiske omgivelser. Hele sitt liv beholdt hun en levende og kompromissløs gudstro, slik hun også beholdt en sterk sørstats-identitet som forfatter. Bakgrunnen fra «bibelbeltet» var en forutsetning for hele hennes livsforståelse.

Da hun var 15 år, døde faren av lupus – en sykdom som angriper immunforsvaret – og ti år senere ble hun selv rammet av sykdommen som kom til å prege hennes voksne liv, og som hun døde av, bare 39 år gammel. Da hadde hun utgitt to romaner, og skrevet 32 noveller som fortsatt står som påler i amerikansk litteratur. I tillegg hadde hun markert seg som kritiker og foredragsholder. Etter at hun ble syk, bodde hun sammen med moren på gården Andalusia i Milledgeville, Georgia, der hun omga seg med eksotiske fugler som hun alte opp og elsket. Spesielt elsket hun påfuglene, som vandret inn i tekstene hennes, og er blitt et visuelt kjennemerke på bokutgivelser og suvenirer fra hjemstedet som nå er tilgjengelig for offentligheten.

Forfatterkall. Når hun skriver sin dagbok til Gud ligger alt dette i framtida. Hun er student ved University of Iowa, der hun har fått plass på det prestisjetunge Writer's Workshop-programmet. Hun er sikker på sitt kall som forfatter, men usikker på om hun vil klare å realisere det. Som aktiv katolikk og sørstatsjente er hun en fremmed fugl i Midtvesten, der hun møter en sekularisert leve- og tenkemåte, men fortsetter å gå til messe hver dag. Paul Engle, som slapp henne inn på forfatterstudiet, forteller at han ikke skjønte hva hun sa da hun første gang dukket opp på kontoret hans i 1946. Sørstatsaksenten hennes var så utpreget at han måtte be henne skrive det hun hadde på hjertet, og det gikk flere uker med skriftlig kommunikasjon før han var i stand til å forstå henne. Men at hun hadde et usedvanlig talent, det skjønte han av tekstene hun leverte.

Lønnkammeret. Tekstene til Gud, derimot, forble i hennes lønnkammer. De er sprengfulle av tro, lengsel, stolthet og ydmykhet. Hun kan nok være usikker på om hun får nåde til å fullføre sitt kall, og hun kan tvile på sine kunstneriske evner, men hun tviler aldri på Guds eksistens og nærvær. I møte med Ham befinner hun seg i øyenhøyde. Tonen er naiv og tillitsfull, respektfull, men aldri underdanig, og slett ikke selvutslettende. I fortrolig og selvbevisst samtale utvikler hun sine tanker om Guds nærvær i verden og i eget liv. Hun er overbevist om at hennes kreative kilder kommer fra Gud, og hun vil ha det hele. «Gjør meg til en mystiker, øyeblikkelig».

A Prayer Journal er en tekst om og av en kunstner som leter etter sin egen stemme. På samme måte som hun streber etter å være ærlig og sannferdig i samtalen med Gud, må hun være det når hun skriver. Hun ber om evnen til å få det naturlige inn i arbeidet sitt, og i bønnene øver hun seg på akkurat det: å snakke uten floskler og klisjeer. Hun ser seg selv som Guds verktøy, og hun ber: «Vær så snill, la kristne prinsipper gjennomsyre skrivingen min.» Hun vil utvikle et estetisk håndverk, skriver hun. Noe som både tar vare på de kunstneriske kravene til litteratur, og den estetiske sannheten hun vil formidle. «Jeg ønsker å bli den beste kunstneren det er mulig for meg å bli, under Gud.»

Følg oss på Facebook og Twitter!

Bønnhørt. På sett og vis fikk hun sine bønner oppfylt mens hun formulerte dem. Hun begynte å skrive den første av sine to romaner samtidig som dagboka ble til – i perioden fra januar 1946 til september 1947 – og hun tok fatt på arbeidet med novellene som skulle bli et varemerke for forfatterskapet hennes. I dagboka kan vi følge hennes vei mot overgivelse til Gud, og i litteraturhistorien kan vi se hvordan denne overgivelsen viste vei til hennes dypeste kreative kilder. «Det er ikke mer å si om meg», skriver hun til slutt – nå trer hun ut av dagboka og inn i den litterære offentligheten.

Som forfatter sviktet hun aldri sin kall, og tapte aldri målet av syne. Hun skrev aldri «kristelig» litteratur i den snevre betydningen av ordet, og novellene hennes handler ofte om det mørke, groteske og brutale. Hun ville skrive om Guds virkelighet slik den fremstår i alle sine avskygninger, og hun gjorde det med respekt for alt menneskelig og atskillige doser humor. Men aldri som noe banalt, enkelt eller overskuelig. Da hun som voksen holdt foredraget «The Catholic Novelist In A Protestant World», tok hun et kraftig oppgjør med ønsket fra katolske miljøer om å skrive noe positivt og oppbyggelig om kirkens plass i samfunnet. Det kan saktens la seg gjøre, og mange gjør det, sier hun. Men det har ingenting med litteratur å gjøre. Og til den eldre damen fra California som ønsket seg noe som kunne løfte hjertet hennes, har hun et kontant svar: Hvis hjertet ditt hadde vært på riktig plass, ville det latt seg løfte av det jeg skriver.

LES OGSÅ: Levi Henriksen: En øyeåpner å lese Flannery O'Connor

Tøff. I denne teksten møter vi en langt tøffere Flannery O'Connor enn i bønneboka fra Iowa-universitetet. Men det går en direkte linje fra den unge Flannery som skriver til Gud og den selvbevisste, slagferdige og sylskarpe forfatteren som snakker om sitt eget religiøse og kunstneriske ståsted. A Prayer Journal viser oss en kunstner i emning, og kaster lys over en kreativ prosess som startet foran Skaperens åsyn.