Matti Rönkä (f. 1959) konkurrerer i samme gren som Trude Teige: TV-anker som skriver krim. Men ulikt Teige henter ikke den finske kollegaen materialet sitt fra redaksjonsmiljøet, men fra det for de fleste av oss ukjente mentale og geografiske landskapet mellom Russland, Estland og Finnland.
Start med slutten. Og la det være sagt med én gang: Det er svært nyttig å starte med å lese følgeskrivet oversetter Morten Abildsnes har gitt boken. Der redegjør han for de opprinnelig finske bosetningene i Karelen og Ingermanland og hvordan mennesker her har vært splittet av politiske sympatier, historiske omveltninger, flukt og deportasjoner – med følger som griper direkte inn i mange menneskers liv i disse områdene i dag.
Stedsfølelse. Bortsett fra selve underholdningen ved krim, er en av sjangerens største fortrinn at den evner å gi deg en følelse av sted og tid, som Indridasson gir oss Island og Camilieri åpner Sicilia for oss, for å nevne to eksempler.
I Finland har Rönkä bragt en ny, østlig dimensjon inn i krimsjangeren, og er ellers den første finne til å vinne Glassnøkkelen for beste nordiske krim. Hans bok er et utmerket eksempel på at krimlitteratur kan gi glimt av innsikt i samfunnsforhold, som selv om det geografisk er tett på, er underrapportert i norsk offentlig og kjennes som en fremmed verden.
Ingen helt. Viktor Kärppä blir kontaktet av en antikvariatseier som forklarer: «Eg har eit problem, eller eg er i ein beklageleg situasjon … for å seie det rett ut så er kona mi forsvunnen.» Til Kärppä er han kommet fordi han «utfører spesielle oppdrag» og fordi han har et bredt nettverk blant mennesker som har flyttet fra det tidligere Sovjetunionen.
Kona hans er fra Estland, og hun er søster av en notorisk forbryter. Nå har hun forsvunnet ut av sin finske manns liv, og alle spor er slettet. Alle Kärppäs anstrengelser er forgjeves.
På kanten. Han er en tidligere topptrent sovjetsoldat, som kanskje burde ha vært langrennstrener, men som nå driver sin private etterforskning og tar fiksejobber på, og i blant over, kanten av det lovlige. Om noen trenger hjelp til å krysse grenser eller tollbarrierer, så er Kärppä en nyttig mann. Å lete opp personer tilhører hans mer hverdagslige sysler. Men nettverket hans vet intet om den forsvunne kvinnen.
I disse nettverkene er det ikke alltid vår mann som er edderkoppen. Han styres av andre, også av sin fortid i KGB, med liner så stramme at de verker. Det er ikke mulig for ham alltid å vite hva det er han er med på eller hva innholdet er i det godset han sørger for å bringe over grensene.
Særegent språk. Ved bredden av Ladoga bor hans mor i byen Sortavala. Hun har en sønn i Moskva og en Helsinki, og avstandene kjennes lange når hun må på sykehus. Slik blir vi kjent med et landskap der mennesker strever med tilhørighet, drømmer, sorg og lengsler.
Når Rönkä introduserer den gamle moren, viser han sin personlige språkstil, som Abildsnes har gitt en overbevisende nynorsk språkdrakt: «Anna Kornostajeva kjende etter i blomjorda med en finger og vatna pelargoniaen. Ho prata lågt, sjølv om ho smålo for seg sjølv at ho trong munnen berre til å ete.»
