'Et solid håndtrykk'

Jeg har intervjuet Johnny Cash. Det var på 1980-tallet. Han var litt over 50, men så ut som han var 70, husker jeg jeg tenkte. Han hadde nettopp sunget, denne stemmen vi elsket for sin hørbare slitasje og erfaringens styrke, myndigere mann på scenen hadde jeg aldri opplevd, et scenetekke uten like. Han hadde himmelens basuner og slakk, myndig bass bak seg på scenen, som på platene. Salen, med vaiende cowboyhatter, dyrket ham som ritual. Det var driftssikkert. Bak scenen og begivenheten møtte jeg en rusdopet mann, blank som glass i øynene, med et kraftig håndtrykk: Hallo, I am Johnny Cash. Det ble omtrent alt.

Nær døden

Bildet stemmer med Robert Hilburns ras av en biografi som slippes på norsk i dag: Johnny Cash den varme, følsomme, nervøse – og Johnny Cash den destruktive, tungt depressive, alt i én kropp. Johnny Cash som vekkelsessanger i spann med predikanten Billy Graham (hans nære venn) og etter hvert dagligdagse nær-døden-ulykker, overdoser og nesten-overdoser – sånn som da Cash i narkotåke tok sin kone Junes' Cadillac og krasjet med tilnærmet døden til følge. En av vennene er ofte sitert for det han sa for lakonisk å lette på trykket: «La ham sove i tjuefire timer. Hvis han våkner, lever han, hvis ikke, er han død.» Og jentene hans som bar omkring på tunge vesker med tabletter, dop og alkohol under turnékonsertene.

LES OGSÅ: Bibelsk harpesang

Rått og raust

Det er en rå, raus og varm biografi - i svart. «Årets sterkeste biografi!» lover forlaget, det må da være nær sannheten. Og den er levende, sprut levende. Om en gutt fra Arkansas som aller best «likte å gå alene, særlig om kvelden, da mørket kjentes som et skjold mot resten av verden og han fritt kunne følge en drøm som var viktigere enn han ønsket å innrømme», som vi leser. Det var sangen. Vi vet hvordan det gikk, «Johnny Cash er den største av oss!» som Bob Dylan sier.

For Johnny Cash stemme etser, den er troverdig når han dirrer den fram fra sitt sårt erfarne sted, ikke som en allmektig røst fra oven, men med en lengsel og smerte (på vegne av oss alle) som når lenger inn i himmelen enn mye annet.

LES OGSÅ: Vanskelig å være dattera­ til Johnny Cash

Gjøre godt igjen

For mange er Johnny Cash sanne ansikt konsertene (med ditto plater) for livstidsfangene i Folsom prison og San Quentin, menneskelige og musikalske monumenter over et stort, hamrende hjerte. «På grunn av sin galopperende skyldfølelse og kristne oppvekst», sier en av døtrene, «dømte han aldri andre mennesker, han ga heller bort det han hadde». Nederst på den amerikanske samfunnsstigen sto fangene i Folsom og San Quentin, de hadde mistet alt, verdigheten, ikke minst. «Jeg visst øyeblikket var kommet, at dette var min sjanse til å gjøre godt igjen for alle de gangene jeg hadde sviktet», sa han.

I det hele tatt, denne delen er gripende – her skildret av biografiforfatteren som selv var der som ung journalist. «Vi kom dit», sier han, og «denne morgenen lå fengselet stille som en kirkegård. Det var som om de solide steinmurene kunne hindre hver, minste lyd i å slippe ut til verden utenfor.»

Men de slapp inn. Det gjorde forskjellen. Kjøp platene, gå på nett og hør! Mer er det ikke å si.

Ordentlig gospel

Ved siden av turnéliv i øst og vest, katastrofer og oppturer, utroskap, slit, rus og elendig samvittighet, går troen som en skyttel gjennom boka. Gang på gang, sliten til døden ville han bryte av karrieren for å synge gospel, ordentlig gospel. Det var det som ga mening, enn si glede, enn si «tilgivelse». Det var en tendens i Nashville til å lage det Cash ville kalle showbiz-gospel, mens Cash, som vi vet, sang med en andaktsfølelse som grenset til det dystre. Og det var poenget, alvoret. Langt fra sedvanlig, høyrøstet svartkorjubelen eller det tordnende dramaet populære, hvite gospelgrupper drev med. Cash tok fram den stemmen han brukte i kirken søndag morgen og sang med sindighet og alvor som om han sang for sin største fan, hans kristne mor som støttet ham i alt.

Tegn og mirakler

«Ingen tvil om at Johnny Cash var en troende», skriver Hilburn: «Religion var aldri kommersiell strategi hos ham. Han hadde Bibelen med seg overalt, selv der det gikk som verst. Og han leste jevnlig bøker for å øke sin forståelse av den jødisk-kristne historie». Han trodde at om at han ikke var rettferdiggjort for Gud da han døde, ville han komme til helvete og straffes med evig ild og tenners gnissel. Og for all del, han stolte nesten blindt på tegn og mirakler, som også gikk ut og inn av hans eget liv.

Utvalgt?

Han ble ikke kvitt svartsynet. Samvittigheten for at han hadde sviktet døtrene sine, Gud, kone, ja alle. Det presset ham til å tro, vil mange si – mange nok tror på grunn av dårlig samvittighet. Robert Hilburn er nyansert når han ser den intense, takknemmelige Gudstroen på den ene siden og den elendige samvittigheten på den andre, mellom er det et hav av fargetoner, ro og edruelighet varte aldri lenge. Som så mange sangere fra dårlige kår, stilte Cash seg kontinuerlig spørsmålet om han fortjente berømmelsen og oppmerksomheten, som hans mor hadde sagt. Eller var det slik at alt ville forsvinne i morgen?

For dem som synes livet er en komplisert sak, er biografien et solid håndtrykk.

Bedre sted å bo

Dette begynner å ligne en lovsang, hører jeg. Men det er sjelden, det har vel aldri skjedd før, at jeg leser 700 sider tvers igjennom på to dager. Visst går det mye i «teipen», «låta», «signallåter», flytting av mikrofoner, produsenter og ut og inn av Billboard-lister her, språk for den indre «familie». Da leser jeg på skrå, det er nok igjen. Det går i språkets forskjellige tonearter, Hilburn er en edruelig entusiast. Bare et sted er det som om følelsene tar overhånd: Når det går mot slutt og den gebrekkelige, biograferte ikke får til så mye, går fortellerstemmen underlig noen oktaver opp, mens altså historien går ned? La nå det være. Det er lov å gråte.

Hilburn vet alt, han forteller alt og han gjør det med vidd og vennlighet. Og nødvendig alvor. For det er ikke spøk. Oversetter Vibeke Saugestad tar tonen og holder den, boka til bunns.

Bedre sted

Smerten går som en skyttel gjennom Hilburns bok, en smerte stor nok til at det begynner å ligne en messe. Den messen er både av og for «the man in black», som nektet å kle seg i annet enn svart før verden ble et bedre sted å bo.

Han måtte til himmelen for å gjøre det.