Allerede i tittelen aner vi Erlend Loes skråblikk på sitt sedvanlig underfundige vis. Navnet Fvonk dukket opp i forfatterens hode da han skrapte det fram som passord for trådløst Internett på et hotell. Den klingende (u)lyden satte assosiasjonene i sving, siden har Erlend Loe spunnet karakteren Fvonk inn i absurde hverdagsligheter på den selvfølgeligste måte bare Loe kan.

Ukultur. Fvonk er en gjenkjennelig skikkelse i det Loeske univers; den lett middelaldrende outsideren, han som ikke passer helt inn. Der han tidligere har blitt plassert på øde øyer eller i granskogen for den sak skyld, befinner Fvonk seg nå på beste vestkant. Han er desillusjonert og sterkt preget etter å ha vært involvert i ukultur på sin tidligere arbeidsplass. Medlemsjuks i Gang- og Mosjonsforbundet har satt sine spor, han bedyrer til stadighet sin uskyld og bruker i det hele tatt mye tid på å bearbeide denne ukulturen.

Statsministeren. Som den utspekulerte naivist Loe er benytter han barnets blikk for lynskarpe iakttagelser. Skrivekunsten bobler for alvor over når Fvonk får en overraskende forespørsel fra en kvinne i en offisielt utseende bil. Kan han tenke seg å leie ut hybelen i kjelleren til en person som trenger å hvile seg litt? Først etter noen uker forstår Fvonk hvem som gjemmer seg under det gigantiske skjegget. Han heter Jens og er Norges statsminister. Jens, som er vant til å ha folk rundt seg, oppsøker snart Fvonk for både te og selskap.

Lakonisk. I det underlige vennskapet som etter hvert oppstår gir Loe en oppvisning i korthogd skrivekunst, der leseren nærmest bombarderes av surrealistiske episoder og lakoniske refleksjoner til det ytterst lattervekkende. At Loe så tydelig spiller på virkeligheten ved å fabulere rundt «landets mektigste mann», så vel som flere gjenkjennelige karakterer i det politiske landskap, skaper en egen snert, men gir også et alvor til humoren. Loe lar oss kjenne på den klaustrofobiske følelsen det til tider må være å være statsminister. Jens er et ufritt menneske. Ikke nok med at «den satans nyttårstalen ligger og gnager gjennom hele året», han har også «alenemødre, ungdommer og tusseladder, for ikke å snakke om de som har en annen etnisk tilhørighet» å passe på. Jens drømmer om å dra til Syden og se på dumme TV-programmer. I møte med Fvonk kan han endelig få være seg selv.

Tankevekker. Fvonk er først og fremst en ytterst underholdende bok om et vennskap utenom det vanlige. Om å være ensom og finne sin blodsbror. Bak de utallige lagene med glimt i øyet, gir Loe også leseren små tankevekkere: Jens er for eksempel ganske ergerlig over at Bondevik allerede har brukt opp psykisk-syk kortet. Han kunne selv hatt langt større bruk for det, ettersom han har vært statsminister i en langt vanskeligere tid. Vi aner både en viss misunnelse overfor flinke-Jonas og en desto verre frykt for eplekvinnen (Siv Jensen). Slik baker Loe også politisk satire og vissheten om maktspill inn i sin historie. Når Jens sluntrer unna spørretimen med ubehagelige spørsmål, ikke kan la være å brekke seg når han sier ordet «miljø» eller avreagerer ved å snakke dritt om skatter og avgifter, både ler vi av ham og føler med han. For hva gjør det egentlig med et menneske å ha makt over tid?

«Jo mer makt man har jo lenger vekk kommer man fra de elementære tingene», sukker Jens. Han vil ikke bare bli servert og distansert. I Erlend Loes fantastisk fabulerende rom drømmer statsministeren om selv å skjenke seg et glass vin, høre den klukkende lyden, kjenne flasken i hånden.