En Nobelpris-kandidat i stor form

Péter Nádas fikk sitt internasjonale gjennombrudd på 1990-tallet med Erindringens bok, hvor han drøfter den europeiske kulturens historie. Det gjør han denne gangen også. Den stumme provinsen er første del av tre, og det er den som her blir omtalt. Størstedelen av handlingene finner sted i Ungarn og Tyskland, og det som fortelles, tar plass i tiden før Annen verdenskrig og frem til Berlinmurens fall.

Finnes individet? Kan individet finnes når så sterke kollektive krefter gjennomsyrer tilværelsen – hvor dypt trenger samfunnets struktur inn i den enkelte personen? For å utforske mennesket i en tid preget av krig og totalitære ideologier, beskriver Nádas mange mennesker med ulik status som befinner seg på forskjellige tider og steder innenfor denne rammen, så selv om man kan si at Nadas verk handler om en viss historisk periode, så er ikke dette et overordnet perspektiv som strukturerer handlingen. Nádas tekst er derimot i stor grad en fordypning i menneskers indre verden, der tilsynelatende dagligdagse hendelser kan utløse omfattende indre prosesser. Et eksempel er en drosjetur der en aldrende dame sitter ved siden av sin sønns elskerinne, som hun finner tarvelig, men som hun samtidig både misunner og begjærer. Ytre sett skjer det lite i løpet av kjøreturen, damene kommer så vidt nær hverandre, en pilleeske faller ned på gulvet, men i begge kvinnenes indre foregår det store rystelser. Og slik veller historiene frem. Dette må forstås i sammenheng med romanens struktur, som kan beskrives som et nett eller en vev av historier, ikke en tekst som drives frem gjennom det tradisjonelle årsak/virkning-prinsippet:

Tingenes flertydighet. "Kausale relasjoner etterstreber alltid entydighet; jeg, derimot, forsøker å ikke tape tingenes flertydighet av syne," sa Péter Nádas til den ungarske litteraturjournalisten Csaba Károlyi i et intervju som er gjengitt i Bokvennen nr. 1 2011. (Kan på det varmeste anbefales, forresten.) Derfor er historiene i dette verket parallelle: De fortelles side om side, springer frem av minner, assosiasjoner, tankerekker, og selv om man kan finne forbindelser mellom de ulike linjene, er det ikke alltid de påvirker hverandre direkte. "Hvis verden ikke er preget av en nødvendig symmetri, " sier Nádas til Károlyi, "så skal ikke romanen måtte være det heller.» Den intrikate formen, sammen med et ofte svært meningsmettet språk gjør at Den stumme provinsen ikke alltid er like lett å lese. Men den er verdt anstrengelsen.

Menneskets vesen. Nadas reflekterer over mennesket som vesen, og da er det ikke overraskende at også det seksuelle og kroppslige vies en stor plass. Nádas sier i intervjuet med Károlyi at "menneskets erotiske handlinger opptar en stor del av vårt liv, og akkurat som ansiktet har sin særegne har også kroppen eller kjønnsorganene det». Det seksuelle, som beskrives på måter som slett ikke alltid er behagelig å forholde seg til, bidrar derfor til å skape større dybder i beskrivelsen av det enkelte menneskets vesen.

Konsist og dannet. Nadas språk er konsist og dannet, nesten formelt, og at han gjerne nevnes i samme åndedrag som for eksempel Thomas Mann, er ikke overraskende.

Man kunne sagt så mye mer om Den stumme provinsen, mye annet. For eksempel at den også tidvis er vittig, som i tilfellet hvor en ung, mannlig student, som kanskje egentlig er på sammenbruddets rand - så utgangspunktet for episoden er alt annet enn morsomt - bestemmer seg for å kjøpe seg en lekker underbukse, en fetisj kan det se ut til, og går inn i en forretning for å skaffe seg det. Der blir han varmt anbefalt en truse i kunststoff: ”Et såkalt levende, pustende kunststoff, man kunne si oppfyllelsen av en tidsalders drøm, hvis det var lov å si noe slikt. (…) Det var århundrets store oppfinnelse, og dette var selvsagt takket være tallrike vitensskapelige oppdagelser.(…) Hun kunne rolig hevde at stoffet gjorde underverker på kroppen.”

Romanenes storhet. Ja, parallelle historier er vanskelig å beskrive, og når man begynner, er det hele tiden som om noe liksom sklir unna. Men nettopp det er et tegn på dens storhet og kompleksitet. Man burde bare sette seg ned og lese den en gang til.