Film

En dag vil sola sluke oss alle

Filmskaper Ole Giæver vil minne oss om at livet består av mange verdifulle øyeblikk, selv om de kan virke trivielle der og da.

Ole Giævers hode er fullt av tanker som noen ganger grenser mot det banale. Andre ganger gjør de seg store og svevende og går i en lang ellipse rundt en stjerne.

Ikke ulikt filmskaperen selv, der han står på en liten planet som snurrer rundt en stor sol. I skrivende stund er han inne i sin førtiende runde rundt sola, og flere skal det bli. Fram til han, som han selv sier i sin sedvanlige fortellerstemme, en gang blir kastet av karusellen.

– Jeg tenker godt på balkongen. Det er et av få steder der jeg kan stoppe opp og la blikket og tankene vandre, sier Giæver.

Så har også fri assosiasjon vært både utgangspunkt og mål for Fra balkongen. Hvem er Ole Giæver i spennet mellom det lille, hverdagslige og det store meningsløse, mellom familiens trygghet og universets stadig ekspanderende evighet?

– Regelen da jeg lagde denne filmen, var at alt skulle være lov. Vi får ofte servert klassiske drama, og det er noe av det sterkeste en filmskaper kan lage. I Fra balkongen ville jeg at tematikken skulle være viktigst. Ved å leke med fiksjon, arkivklipp, animasjon og hjemmevideo synes jeg tematikken blir enda synligere gjennom det fragmentariske uttrykket.

LES OGSÅ: Har skog, mangler røtter

Løsrivelse på sykkel

I barndommen var dagene lange og verden rommet utallige muligheter.

Nå sitter Giæver så fordømt trygt på balkongen. Som hvit, heterofil middelklassefar i et av verdens rikeste og tryggeste land mangler tilværelsen det han ­omtaler som «de store følelsene».

– Jeg er så heldig å ha to barn. De hjelper meg å leke fram noe av barnet i meg igjen. Samtidig får de meg til å skue både framover og tilbake. Jeg ser meg selv og hvordan jeg var som barn på en annen måte. Trekk jeg trodde var vokst fram gjennom erfaring, viser seg å være medfødt når jeg ser det samme i sønnen min.

Ifølge Giæver skal Fra bal­kongen minne oss om at livet består av en lang rekke øyeblikk som er verdifulle selv om de der og da kan virke trivielle. I en scene øver Ellinor, Giævers datter, på å sykle i bakgården.

– Ikke slipp. Ikke slipp! roper hun.

– Nei, jeg skal ikke slippe, svarer­ faren.

Men Giæver må på et tidspunkt gi slipp på dattera, og det er også poenget med scenen – et eksempel på en hverdagslig situasjon vi ikke klarer å verdsette der og da.

– I øyeblikket er det lett å bli oppgitt og tenke «kan du ikke bare gjøre som vi sier». Samtidig blir Ellinor redd og sint på oss. Men det er også noe poetisk i ­situasjonen. I det vi slipper henne og hun sykler på egenhånd, er hun et steg nærmere å løsrive seg fra oss.

LES OGSÅ: Katolsk klassiker i en sekulær tidsalder

Framtidas Ellinor

I filmen lar Giæver en skuespiller leve seg inn i rollen som Ellinor om tjue år. Den eldre utgaven av datteren setter seg på toget. Vi ser henne på en benk foran Eiffeltårnet, og i varm kveldssol på kabelbanen opp en skråning på et høydedrag bak Barcelona.

«Når Ellinor blir eldre kommer hun gradvis til å ønske å løsrive seg fra oss. Nekte oss adgang til hva hun tenker og føler. En dag vil hun kanskje sette seg på et tog og reise helt aleine ut i verden», forteller Giæver over bildene.

– Jeg ser stadig framover, selv om jeg er redd for å bli gammel. Friheten jeg har gitt meg selv til å gjøre formeksperiment tillot at jeg iscenesatte en framtidig Ellinor. Dette er en reise jeg har sett for meg i tankene. Togreisen viser fullbyrdelsen av sykkel­scenen, forteller Giæver.

LES OGSÅ: Menn som blir igjen

Evighetens discokule

For Giæver er balkongen det ideelle sted for selvgransking med blikket vendt utover. Balkongen er på et vis verken inne eller ute.

– Du kan si at filmen pendler mellom hybelkaninene og barna i leiligheten og den enorme, uoversiktlige helheten utenfor. Og så sitter jeg der på balkongen mellom de to størrelsene.

Gjennom filmen øker avstanden mellom pendelens ytterpunkter. Den lille Ole Giæver klipper seg selv inn i en stadig større og mer håpløs sammenheng. Han er et lite menneske på en planet som suser av gårde med en fart på 30 kilometer i sekundet. Hvor mange flere runder rundt sola får Giæver? Hva skjer når han, foreldra, kona og barna – alle han er glad i – ikke lenger får være med?

LES OGSÅ: Tunisisk opprør

Spiser opp

– Der en troende kanskje håper å møte kjente og kjære igjen etter døden, liker jeg å se for meg at sola vil spise opp alt som en gang var. Så vil den trekke seg sammen til en liten hvit kule som inneholder alt jeg er glad i.

Så vil jorda nesten for alltid snurre rundt som en discokule til minne over det som en gang var mennesket. Og slik Giæver framstiller det i Fra balkongen vil evighetens høyttalere spille Modern Talkings 80-tallshit «You're My Heart, You're My Soul».

LES OGSÅ: Anmeldelse av filmen. Tankesprang fra balkongen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film