Som den multikunstner han er, viser Jo Strømgren at han også behersker farsefaget når «Pseudonymet» nå settes opp på Centralteateret i Oslo. At Strømgren har sin bakgrunn fra balletten, har bidratt til et friskt og annerledes uttrykk vi har møtt i flere tidligere teateroppsetninger.
Her har både halsbrekkende fysikk så vel som kaudervelsk (et pseudoautentisk språk Strømgren har funnet på selv) inntatt scenen. I Pseudonymet beveger han seg overraskende nok over i rent klassisk teater med rom for prat. En farse med replikkvekslinger som ping-pong-baller og sortier og entreer i forrykende fart.
Selvopptatt samtid. Strømgren står imponerende nok bak både scenografi, regi og manus når han ironiserer over vår selvopptatte samtid. Scenen er et kontorlandskap, akkurat passe tidsriktig og upersonlig for et kammerspill der nettopp det moderne mennesket skal utleveres. På Strømgrens forlag møter vi nemlig tre uavhengige, moderne og tilsynelatende selvsikre kvinner. Her er Eli Anne Linnestad i rollen som den godt voksne og sympatiske forlagssjefen.
I spillet som etter hvert eskalerer i stadig villere hendelser, bringer hun inn en tiltrengt ro og fornemmelse av levd liv. Mens Helle Haugens får brukt sitt komiske talent i rollen som livssulten kvinne i slutten av førtiårene. Der desperasjonen og jakten på sin forsvunne ungdom etter hvert uante høyder. Mens skuespiller Kaia Varjord sjarmerer som nyansatt, ung og tilsynelatende uten tydelig arr hittil i livet.
Karikert. Det meste er likevel ikke slik man først hadde trodd, i farsens verden. Og det hele skrur seg til når den selvopptatte, men akk så tiltrekkende forfatteren Falk Thomsen kommer inn i bildet. Strømgrens treffende karikatur av den egodyrkende mannen (som selvfølgelig skriver om sitt eget liv) blir spilt av Ola G. Furuseth. Til tider så dratt ut i karikaturen at det grenser til overspill.
Likevel er også denne karakteren drivkraften til mange av de mest lattervekkende episodene som utspiller seg. Som når han oppdager hvor deilig det er å kunne snakke folkelig og ikke bare litterært (eller i løkkeskrift, som han selv metaforisk kaller det).
Bred pensel. Strømgren maler med bred pensel. Her er ikke mange sublime nyanser, men det er heller ikke meningen. Regien legger opp til et spill så tatt ut i svingene at vi etter hvert går med på de mest absurde situasjoner som en naturlig del av kammerspillet. Det er godt gjort. Ikke minst av skuespillerne, som får utfolde seg i koreograferte ballettinnslag på kontorstoler så vel som urkomiske, stiliserte samleier.
Dirrende undertone. Dialogen veksler mellom bitende sarkasme og innholdsløst prat, der språket etter hvert fremstår mer som sosialt støy enn innhold. Som i enhver god komedie ligger det en alvorlig undertone dirrende i bunnen. Strømgren (som skrev ferdig stykket to år før Knausgård kom ut med Min kamp) klarer å si noe om iscenesettelsen av oss selv. Om troen på at ens personlige liv skal være interessant for omverdenen. Hva skjer når man har mistet kontrollen over hva man har designet, og hva som faktisk er deg?
