Kultur

Edvard Munch og filosofien om døden

Dødsmotivet i Edvard Munchs kunst har lenge vore populær tematikk blant Munch-forskarar. At måleria kan forståast som original filosofisk tenking om døden, er derimot nytt.

Akkurat kva døden inneber og korleis vi ser på han, har endra seg frå epoke til epoke og samfunn til samfunn. I heile menneskja si historie har døden like fullt vore del av liva våre, eit punkt i framtida som ingen kjem utanom, noko vi til ei kvar tid har vore opptekne av. Det er også eit emne det er skrive enormt mykje om innanfor rammene av Edvard Munchs kunstnarskap.

Det skremde ikkje doktorgradsstipendiat i filosofi ved UiO, Gustav Jørgen Pedersen, frå å hive seg i kast med tematikken i avhandlinga «On the Pictorial Thinking of Death» om dei to Munch-måleria «Det syke barn» og «Stoffveksling. Liv og død».

– Til å byrje med var det spørsmålet om sjølvforståinga til mennesket eg var interessert i. Om ein kunne finne nokre svar hos Munch på spørsmåla om kva eit menneske er, kva det vil seie å eksistere. Derifrå var det kort veg til døden, til det å slutte å eksistere, seier Pedersen.

Piktoral tenking

Ei vanleg oppfatning av bildekunsten er at han reflekterer endringar i samfunnet. Eit kunstverk fungerer som ein spegel for samfunnsstrukturar og rådande idear. For Pedersen er det viktig å vise korleis eit verk også kan vere eit originalt bidrag til å forme forståinga vår av tilværet, av oss sjølve, av samfunnet og av verda, på lik linje med filosofien. Bakgrunnen for påstanden finn han i den tyske filosofen Martin Heideggers (1889–1976) kunstforståing, slik han uttrykker det i essayet «Kunstverkets opphav». Bildekunst kan også vere tenking, piktoral tenking, og det er det Pedersen meiner å finne i dei to Munch-bilda: tenking om kva døden er for menneskja.

Endepunkt

– Sjølv om det er skrive mykje om døden, veit vi lite om kva døden eigentleg har betydd for folk oppigjennom, seier Pedersen.

Ei av kjeldene som er viktige i avhandlinga, den amerikanske sosiologi-professoren Allan Kellehear, meiner at døden gjennom mesteparten av menneskja si historie har blitt sett på som ein overgang mellom dette livet og eit anna. På 1900-talet endra dette seg, og det vaks fram ei teknisk forståing av døden som endepunkt.

Pedersen understrekar at det ikkje dreier seg om ein sosiologisk analyse av kva folk trur på, men om kva som er mogleg å tenkje filosofisk.

Det betyr altså ikkje at alle sluttar å tru på etterlivet på 1900-talet.

– Men når folk byrjar å sjå på døden som eit endepunkt snarare enn ein overgang mellom dette livet og eit anna, har det stor påverknad på korleis vi forstår livet vårt her og no. Vi er definerte av det at vi har døden med oss til ei kvar tid, og at døden er horisonten for liva våre. Når den horisonten endrar seg, endrar liva våre seg også, seier han.

LES OGSÅ: Forfattere på sporet av tapt tid 

Teknisk problem

For å forklare tydelegare kva han meiner, går Pedersen til transhumanismen, tanken om at ein i nær framtid kan skape optimale menneske, kurere aldring og vinne over døden.

– Transhumanismen er eit symptom på at grensene for korleis vi kan forstå døden, har forandra seg. Han er på veg til å bli eit punkt i tid og rom som ein i prinsippet kan flytte på, eit teknisk problem som i prinsippet kan løysast. Det vil heilt klart gjere noko med forståinga av den menneskelege eksistensen om ikkje døden lenger skal vere til stades i liva våre på den måten han har vore.

Ei spire til denne tankegangen er det Pedersen meiner å finne i Munchs «Stoffveksling. Liv og død» frå 1898–99. Bildet har til dels blitt neglisjert i Munch-forskinga, men vart rekna som viktig av Munch sjølv.

– Syndefallet er eit sentralt motiv i kristen kulturhistorie og Vestens kulturhistorie overhovudet. Relasjonen mellom denne hendinga og døden sin fødsel vart tidleg etablert, også i bildekunsten. I middelalderen er det til dømes ikkje uvanleg at vi finn hovudskallar eller lik som ligg mellom beina på Adam og Eva, seier Pedersen.

Han peiker på at døden er ein føresetnad for den kristne trua, ein må først døy for så å få evig liv. Men når Munch målar synde­fallet, slik han gjer i «Stoff­veksling», er det eit heilt anna syn på døden som kjem til uttrykk.

«Stoffveksling. Liv og død» frå 1898–99 (Munch-museet) er ikkje i noka permanent utstilling, men blir utstilt med jamne mellomrom i Munch-museet i Oslo og internasjonalt. Verket avsluttar «Livsfrisen».
«Stoffveksling. Liv og død» frå 1898–99 (Munch-museet) er ikkje i noka permanent utstilling, men blir utstilt med jamne mellomrom i Munch-museet i Oslo og internasjonalt. Verket avsluttar «Livsfrisen». Foto: Munchmuseet

Materielt samspel

Treet i «Stoffveksling» veks opp frå jorda der dei døde ligg i nedre del av ramma og gir næring til dei levande i øvre del av ramma. Menneska i midten er bindeleddet mellom dei levande og dei døde sitt rike.

– Munch artikulerer dette som ein heilskap: Det finst ikkje noko utanom. Livet og døden og materien inngår i ei sirkelrørsle, seier Pedersen.

– Her forsvinn også døden som eit bestemt punkt, både som skilje mellom eit liv og eit anna, og som avslutning?

– Ja, her går livet opp i døden og døden opp i livet og til saman går dei begge opp i æva. Materien vår blir stilt til disposisjon for nytt liv.

– Det er ein veldig moderne tanke?

– Her byrjar vi faktisk å nærme oss tanken om døden som teknisk problem, det problemet som transhumanismen håper å kunne løyse. Moglegheita for transhumanisme overhovudet heng jo saman med synet på liv og død som materielt samspel. Døden har ikkje sjølvstende på same måte som han har hatt.

LES OGSÅ: Knausgård og Munch: Vil ikke det nakne og uferdige 

Meir enn vi kan sjå

«Det syke barn» (1885–1886) blir rekna som Munchs første viktige verk og er blant hans første motiv om døden. Det viser ein jentunge i ei seng og ei fortvilt mor ved sengekanten, truleg er det jentas dødsleie vi er vitne til.

– Eg får ikkje auge på den same tanken om materielt samspel her. Kva syn på døden uttrykker dette bildet?

– Det Munch gjer her som er heilt unikt, er at han framstiller døden som eit affektivt fenomen. Døden er noko som påverkar
oss heile tida, som plagar oss, som er til stades i liva våre til ei kvar tid. Det går ikkje an å avbilde døyande menneske utan å inkludere dette aspektet ved døden.

Det er måten bildet er måla på som ifølgje Pedersen speler ei viktig rolle.

– I avhandlinga samanliknar eg bildet med naturalisten Christian Kroghs «Syk pike». Der Krogh er særs opptatt av å måle verda slik ho ser ut og etterliknar materiala på bildet med ulike teknikkar, prøver Munch å måle korleis det kjennest at nokon skal døy. Krogh seier: Det som kan målast, er det som kan observerast visuelt, frå eit subjektivt perspektiv.

Hos Munch er ikkje det subjektive perspektivet tilstrekkeleg for å forstå verken døden eller røynda, og han prøver derfor ikkje å etterlikne det han sjølv kan observere.

– Bildet er fullt av riper og har ei ujamn overflate, etter lag på lag med måling. Det er vanskeleg å skilje kva som er motivet og kva som er overflata. Slik representerer målinga på lerretet ikkje lenger den synlege røynda, men meir enn det vi kan sjå med det blotte auge.

«Det syke barn» frå 1885–86 (Nasjonalmuseet), første bilde i serien «Livsfrisen», der eit samlande motiv er eksistensiell angst knytt til blant anna kjærleik og død. Verket er ein del av den permanente utstillinga i Nasjonalgalleriet i Oslo.
«Det syke barn» frå 1885–86 (Nasjonalmuseet), første bilde i serien «Livsfrisen», der eit samlande motiv er eksistensiell angst knytt til blant anna kjærleik og død. Verket er ein del av den permanente utstillinga i Nasjonalgalleriet i Oslo. Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet 

Originalt

Synet på døden i dei to bilda verkar i utgangspunktet å vere nokså ulikt. Men det finst ifølgje Pedersen ein fellesnemnar.

– Det handlar om subjektets posisjon i forståinga av døden i begge bilda.

Forenkla kan vi altså trekke ei linje frå ei tid då Gud var
garantist for røynda, via moderne tid, der det er det menneskelege subjektet som rår over røynda, med utgangspunkt i vitskapen
– det som kan observerast,
målast, bevisast – og fram til Munch.

– Med begge desse bilda svekkjer Munch subjektet, det er ikkje lenger overordna. Verda er meir enn det vi kan forstå og forklare. Begge bilda er originale, sjølvstendige tankar om kva døden er.

LES OGSÅ: Munch og Mapplethorpe – En rå død 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur