Dramatisk poesifødsel

Ingrid Nielsen er mor til en sønn på seks. Han har en dramatisk del i at mor dikter. Midt i hennes debutsamling, omkranset av dikt om jul og St. Hans, har hun plassert diktet «Morfin Haukeland 2010». Diktets elleve deler gir en intens opplevelse av at alt står på spill.

– Jeg var veldig syk i siste del av svangerskapet. Selv om jeg fikk all mulig hjelp, opplevde jeg å falle ut av verden. Det var veldig kritisk og ga likevel noen erfaringer som jeg ikke ville glemme og som jeg derfor ville skrive om. Det er også en del av det å være menneske, forteller hun.

Akutt krise

Utfordringen ble å skrive det slik at det kom tettest på erfaringen. Ved å dele vil hun peke på at muligheten for at vi faller ut følger oss alle hele tiden.

– Da kan alt som opprettholder verden slik vi forstår den, være satt i parentes fordi det er akutt krise her og nå, sier hun med en stille tyngde.

Hun som står hos meg,

ser rett på meg, hun svetter under øynene,

det er ikke tårer,

og uten ord,

og med turkise pupiller

gir hun meg

all den søvnen jeg trenger.

Etterpå, den tynne

trompet-

lyden fra guttekroppen,

hodet en rød sol

som vil leve

i denne midterste natten.

– Ja, det gikk bra. Gutten er seks år nå. Og det var faktisk på selveste St. Hans natten, den midterste natten, at han ble født, forteller Nielsen.

LES OGSÅ: Hennes dikt skal appellere til ungdommen

Nisser

Formen med julediktene og St. Hans-diktene som ramme rundt Haukeland-diktet, vokste organisk fram. Synet av en skog av usolgte juletrær og funnet av noen gamle kreppapirnisser, var også noe som beveget henne til å skrive. Nissene var ikke koselige, de «stirret rett ut fra / ull og papir».

– Julen var tidligere en tid for feiring, men også en tid med farer. En måtte passe seg for å erte på seg onde makter eller slemme nisser.

Hun bruk ord som klokketid og kalendertid og tenker på vår opplevelse av tid som et flatt forløp.

– Tidligere var det mer slik at en annen og hellig tid brøyt inn i kalenderåret og viste fram noe skremmende og skapende krefter i naturen, sier hun.

Helligbarnet

Det hellige barnet hun skriver om, hører til i et av julediktene. Det henter bilde fra ei svensk stue i Halland.

Helligbarnet

finnes knapt

og er uten kant. Kysset

berørt, tatt imot

ut av veggen, inn i hender og munner

i stuen. Fargepigmenter

må ha fulgt med

ut i åkeren,

gjennom skogen, ned

i sengen. Men eselet

er fremdeles på veggen

og oksen, med naive horn

LES OGSÅ: Her finner du gull blant grus og gråstein

Kysset

Dikteren bærer ingen ønsker om tilbakeskuende idealisering eller romantiserende folkloristikk.

– Hva er da 2016-parallellen til det å kysse et helligbarn bort fra et bilde?

– Å forstå at livet er utsatt og at vi trenger, og noen lengter etter, noe som redder. Om det er psykisk å bli reddet eller å bli dratt opp i en båt i Middelhavet, er det å stå overfor noe som vi må holde hellig - og kysse. Ser vi et bilde av en tom redningsvest som flyter ved Lesbos, så får vi vel lyst til å kysse det barnet. Det er helligbarnet også i dag. Det er ikke noe strengt religiøst i det, men noe å ta inn og med seg i livet.

– Er det noe religiøst i det?

– Ja, i vid forstand, ikke som i konfesjon og kirke, men som i å stå overfor noe som ikke er likt oss selv og som vi ikke kan redusere til oss selv. Enten det er et barn i Middelhavet eller barnet naivistisk malt på en vegg, så er det noe religiøst i det å forholde seg til noe som hellig, noe man ikke kan krenke. Ikke som en ideologi, men som en grunnleggende menneskelig sansing, ikke som en lære, men som i en respons og en åpenhet.

Jord og moll

I votivgaver og rosemaling i Røldal kirke finner hun reminisenser av religiøse og folkekulturelle praksiser hun kan knytte an til. I den russiske regissøren Tarkovskijs filmbilder ser hun jordfarget, religiøs lengsel.

– De religiøse folketonene jubler i moll. Det er en kultur hvor jubel og sorg henger sammen. I en stavkirke midt i et søkk med farer, har de malt innsiden av kirken til en blomsterhage. Det er en religiøs lengsel som kommer fra jorden.

I sykeleiediktet får hun intravenøs næring fra jordens indre. Å leve er for henne å forsøke å være her på jordens vilkår.

– Å stå på jorden er en kunst. Det er ikke alltid gitt at vi klarer det. Vi springer fort og skjønner ikke alltid at det er her vi faktisk er.

[ LES VÅRT LANDS BOKANMELDELSER HER ]

Dikterparet

Ingrid Nielsen har undervist i litteratur ved Universitetet i Bergen. Nå jobber hun med litterær lesning ved Lesesenteret i Stavanger. Hun er gift med lyrikeren Øyvind Rimbereid.

– Hva betyr det å dele livet med en lyriker?

– Det er flott å ha en leser i huset som alltid er villig til å lese og til å være ærlig og som ikke vil ha meg til å skrive som ham. Gjennom årene har jeg sett de utfordringene og gledene det er i å skrive. Det har ikke vært avskrekkende.

Lengselen

I et dikt heter det: «Når skilleveggen skal tas bort skal vi endelig få se det skjulte».

– Hva er skilleveggen?

– For meg er det uttrykk for at vi som mennesker har en lengsel etter noe bortenfor veggen. Det er noe vi skal få svar på og som vi oppsøker på forskjellige måter, enten det er i religion, i drømmer eller i rus. Ikke slik at jeg mener det er det samme, men vi har en drift og lengsel etter noe vi aldri får se eller kanskje bare i glimt.

– Er det «Den draumen vi ber på»?

– Ja, jeg tror det. Det skal åpne seg noe.

– Nå har du debutert og allerede fått begeistret kritikk. Hva er forventningene?

– Tanken på å skulle bli lest av noen jeg ikke kjenner, er underlig og stor. Det kjennes som jeg har sendt en flaskepost ut i verden, sier Nielsen.