– Det viktigste er ikke
 sangene vi synger, men
 hjertene som synger

I dag har Østby ansvaret for lovsangen i Filadelfiakirken i Oslo, samtidig som han leder lovsanglinja ved menighetens bibel­skole. Han lot seg tidlig ­inspirere av lovsangsmusikken til blant andre Bjørn Aslaksen.

– Hva sier du til at Aslaksen etterlyser en helt ny plattform for lovsangen?

– Det har vært en utvikling innenfor lovsangen i Norge de siste ti årene. Tekstene er blitt rikere, med en mer utstrakt bruk av bilder enn før. Mer tilbake til gammel salmetradisjon. Det musikalske er også mer variert, ikke like opphengt i ett bestemt pop-uttrykk, som nok lenge har vært tilfelle med moderne lovsang.

En annen forandring David­ André Østby påpeker, er at man i begynnelsen av et møte ikke l­enger bruker lovsang for å nøre opp under en subjektiv opplevelse­ av Gud.

– Jeg tror vi må begynne gudstjenesten med å fokusere på hvem Gud er, og hva Han har gjort for oss. Så kan den personlige opplevelsen komme senere i møtet.

Kollektivt uttrykk

Østbys siste­ CD, Eksplosjon, gikk i fjor rett inn på VG-lista. Nå har den også kommet i svensk versjon.

– Jeg har ønsket å gjøre sangene mine tilgjengelige for enda flere ved å synge på norsk, og la nyskrevne tekster stå sammen med eldre salmetekster. Musikalsk er plata også variert, fra elektronisk musikk til mer tradisjonell musikk, uten at den mister sitt enkle preg. Min viktigste oppgave som lovsangsleder og låtskriver er å gjøre det lett for folk å tilbe.

David André Østby har selv aldri har hatt noe ønske om å bli titulert som lovsangsartist.

– I perioder har vi hatt en del toneangivende og enkeltstående lovsangsledere i Norge. Det finnes mange fordeler ved synlige og tydelige ledere, men begrepet «lovsangsartist» er i seg selv en selvmotsigelse. Lovsang har aldri­ vært ment for en elite. I bunn og grunn er en lovsangsleders viktigste oppgave å ta minst mulig plass, for å kunne gjøre Jesus mer synlig. Og jeg skal ta min del av skylden for at det ikke alltid har vært tilfelle. Det viktigste er ikke sangene 
vi synger, men hjertene som synger.

Artistisk side

Østby kan skjønne at Glenn Gulli, Rudi Myntevik og Bjørn Aslaksen etter hvert valgte å prioritere sin artistiske side, på bekostning av lovsangslederrollen.

– At de opplevde det kreativ­e rommet som for trangt, er forståe­lig. Jeg har selv gjort mitt beste for å bidra med å utvide rammene, uten å miste målet av syne. Noen har gitt uttrykk for at jeg er blitt for mye artist.

– Har du det?

– Jeg har aldri opplevd meg som en utpreget artist. Men jeg er ingen tilhenger av «ansiktsløse­ forkynnere». Jeg har selv hatt forbilder, og blitt inspirert av det. Jeg tror heller ikke nødvendigvis det som formidles svekkes av at man har sans for formidleren.

Felles plattform

Nylig hadde Filadelfia i Oslo et lovsangsseminar i samarbeid med det tverrkirkelige nettverket Lovsang.no med 800 deltakere.

– Det var folk fra vidt forskjellige kirkesamfunn: Karismatikere og ikke-karismatikere. Det viste meg at lovsang nå i stor grad har fått en felles plattform på tvers av teologi og menighetspraksis. Min generasjon pinsevenner, ja, generasjon kristne som sådan, er ikke lenger like opptatt av etiketter eller teologiske forskjeller som de før oss, sier David André Østby.

Utgangspunkt i livet

Grunnleggeren av Soul Children-konseptet, og den musikalske lederen­ for Oslo Soul Children og Oslo Soul Teens, Ragnhild Hiis Ånestad, legger nå siste hånd på sistnevnte kors nye CD, Real Life, som gis ut 5. juni. Opprinnelig skulle det blitt en lovsangsplate, men det ble det ikke.

– Vi fant ut at det var bedre å ta utgangspunkt i livet vårt her og nå, og hvordan Jesus har et våkent­
øye på oss, uansett hvordan vi har
det. Lovsangen får heller bli en takknemlig reaksjon på det ­første.
 Lederen for bevegelsen som har resultert i 140 aktive kor i Norge, samt i ti andre land, for eksempel 25 i Tyskland, 19 i Sverige og 16 i Equador, har selv blitt inspirert til å jobbe med musikk for barn og tenåringer gjennom gospelmusikken til blant andre­ Andrae Crouch og Edwin Hawkins.

– Jeg var ikke opptatt av lovsang, sikkert fordi jeg var med i en gospelgjeng i Kragerø. I Soul Children har jeg ønsket å presentere et bredt musikalsk uttrykk, med utgangspunkt i nettopp gospel og soul. Likevel kan lovsangsmusikk også kan være viktig, alt etter hvem man er, og hvor man er i livet. Jeg tror på variasjon, sier Hiis Ånestad.

Korlederen synes ikke de ofte gjentatte lovsangsrefrengene, som en del oppfatter suggererende, nødvendigvis er noe negativt.­

– Vi har det samme i gospel, hvor gjentagelser kan under­streke og bygge oss opp. At noen kaller det en klisjé, skyldes kanskje at det er bra? under Ragnhild Hiis Ånestad.

Splittelse

Per Kjetil Farstad er professor i musikk ved Universitetet i Agder. Han har doktorgrad på lutt og gitar, og har selv gitt ut en rekke instrumentalplater. I 2013 ga han ut boka Pinse­musikken, om norsk pinse­bevegelses sang- og musikkliv fra 1907 til 2013.

Med innføringen av den moderne lovsangen, representert ved amerikanske, svenske og etter­ hvert norske korstrofer, fikk han inntrykk av at den kristne sangen og musikken for mange menighetsmedlemmers del kom til å stå i splittelsens tegn.

– Andre kristnes sangskatter var av naturlige grunner ikke lenger helt brukbare i denne sammenhengen. Den tradisjonelle sangboken ble lite brukt, og ble behørig plassert i hylla. Sanger som tidligere hadde vært det viktigste bindemiddelet i menigheten, en felles bekjennelse fra hele trosregisteret, og et felles kampvåpen for å nå ikke-kristne mennesker med evangeliet, kom i bakgrunnen for den moderne lovsangen.

Fremmedgjørende

Mange han har snakket med har opplevd det problematisk at moderne­ lovsang fortrengte – og fremdeles fortrenger – tradisjonell kristen solosang, duetter, kor og musikklagsvirksomhet.

– Siden hver generasjon har en stor tilbøyelighet til å dvele ved den musikkstilen de har ­tilegnet før de fylte 25–30 år, førte den nye lovsangstrenden til at minst to generasjoner; de fra 40 år og oppover, med rette følte seg fremmed overfor stil, uttrykksmåte og tekstinnhold. Sammenlikner vi de moderne lovsangstekstene med vanlige kristne sanger og salmer, ser vi at de er annerledes. Lovsangtekstene er mer personlige. Man snakker mer med Gud i sangene og synger til Gud i stedet for om Gud, som ofte er tilfellet i tradisjonelle salmer og sanger.

Farstad har registrert kritikken­ om at graden av hengivelse­ i lovsang og tilbedelse med ­
løftede hender i stående stilling, fort blir et mål på menneskers åndelighetsnivå og kan virke ekskluderende i stedet for inklu­derende.

– Ikke alle har vært klar for en slik involvering, og har følt lovsangsdelen på møtene som et press. At både tekstene har 
endret seg og musikkstilen er blitt fornyet på samme tid, har likevel fått forskjellige konsekvenser blant de kristne, sier 62-åringen.

Andre verdier

Lars Berg har spilt obo i Operaorkesteret i 26 år. Fra 2003 til 2005 hadde han permisjon for å være musikkleder­ i Filadelfia Oslo.

– Som operamusiker kan jeg tillate meg å være mer selvopptatt og opptatt av prestasjonene mine, mens jeg i lovsangssammenheng synes det er viktigere­ å ha andre verdier, som for eksem­pel tilbedelse, som førsteprioritet.

Berg ønsker seg større variasjon i lovsangen, både tekstlig og musikalsk.

– Vi trenger en blanding av nyere og eldre sanger. Selv om eldre sanger ofte har et rikere innhold, kan det også være godt å kunne fordype seg i det kognitive, gjennom enkle repetisjoner. Men det må ikke bli med det, sier musikeren.