Kultur

Det mytiske stedet som formet Norge

Det var denne utsikten Sigurd Jorsalfar så, da han sto ved porten til Det hellige land. Drømmen om Jerusalem har siden preget norsk kultur og politikk gjennom århundrer. Men er kraften i «Jerusalem-koden» i ferd med å ebbe ut?

Ytterst ved de gamle murene i Akko, siger kveldssolen straks ned i horisonten i Middelhavet.

Denne historiske korsfarerbyen ligger i dag helt nord i Israel, på grensen til Libanon. Og det var her den norske kongen Sigurd Magnusson gikk i land da han reiste på korstog og pilegrimsferd til Jerusalem. Reisen har gjort ham kjent i historiebøkene som Sigurd Jorsalfar. Og landet og byen han til slutt kom til, Jorsalir på norrønt, skulle komme til å gjøre uslettelig inntrykk i norsk kultur og politikk.


Man kan jo spørre dagens flyktninger om hvilke forestillinger som gir næring til drømmen om å legge ut på reise og å finne et nytt liv.

– Kristin B. Aavitsland


«Da Vinci-koden»

– Utrolig mange sider ved samfunnslivet er formet av forestillingen om den hellige byen, det lovede landet og det utvalgte folket. Dette danner noen dypstrukturer i vår tradisjon – som virker å være enda dypere og mer allstedsværende enn vi trodde da vi begynte med prosjektet, sier Kristin B. Aavitsland til Vårt Land.

Hun er kunsthistoriker og professor ved Menighetsfakultetet, og leder forskningsprosjektet Tracing the Jerusalem Code.

– Navnet høres jo nesten ut som Da Vinci-koden, sier Aavitland og påpeker lattermildt at de ikke forsøker etter å avsløre noen konspiratorisk, okkult «nøkkel» til byen. Derimot vil de finne ut av hvordan ideene om Jerusalem har preget skandinavisk kultur. Dette gjør de ved å undersøke referanser til Jerusalem i kulturhistorien.

– Det er det helt slående hvor mange de er, og i hvilken grad de gjennomsyrer måten man gjennom historien har tenkt. Ikke bare rundt forholdet mellom mennesket og Gud, men også mellom samfunnet og Gud, kongen og Gud, ja, politiske modeller, sier Aavitsland.

LES OGSÅ: De kriger om fredens by

Gravhagen ligger like utenfor Damaskusporten i Jerusalem, og vitner om den store europeiske interessen for byen på 1800-tallet.
Gravhagen er et produkt av «Jerusalem-koden». Den ligger like utenfor Damaskusporten i Jerusalem, og vitner om hvordan kristne europeere som kom hit på 1800-tallet forsøkte å gjenskape byen slik de mente den må ha sett ut på Jesu tid. Som reiseguiden Lonely Planet forteller: Om dette ikke er det ekte gravstedet til Jesus, så burde det ha vært det. Foto: Erlend Berge

Et univers av idéer

Jerusalem er tema for årets Saladindager, som pågår denne uken på Litteraturhuset i Oslo. Her deltar også Aavitslands kolleger, Eivor Oftestad og Ragnhild Zorgati, i en panelsamtale om hvordan forestillingene om Jerusalem både har preget Norge og Vesten – og motsatt.

For gjennom historien har et helt univers av ord og idéer hentet fra Bibelen vært knyttet til denne byen. Jerusalem omtales som den hellige byen, den skinnende byen, eller byen på det høye fjellet. Den er den store kongens by, og man har «det nye Jerusalem». Byen omtales dessuten ofte som en kvinne i de bibelske tekstene. Hun er en «brud» eller en mor, og selve motsatsen til Babylon, også kalt horen.

– Dette er et rammeverk av metaforer, som er fleksibelt, og som har vært brukt i mange sammenhenger. Og det er alltid et spørsmål om hvem som identifiserer seg med Jerusalem og det utvalgte folket, og hvem man da stiller på utsiden, påpeker Aavitsland.

Korsfarerne

I Norge ble vi kjent med begrepsuniverset på 1100-tallet, altså på nevnte Sigurd Jorsalfars tid.

Da pågikk korstogene, og Jerusalem var i et kort århundre på vestlige hender.

– Det er en historisk tilfeldighet, men det har mye å si for hvilken kristendom som slår rot i de nordiske landene. Korsfareridealene står sterkt, og dette matcher på et vis identiteten til disse landene, bemerker Aavitsland.

Forskerne har sett på referanser til Jerusalem i den tidlige historieskrivingen i Norge etter kristningen.

Og Aavitsland sier de på bakgrunn av dette setter spørsmålstegn ved en vanlig oppfatning om at kristningen av landet var en passiv prosess.

I tekster og kart fra denne tiden fremstilles Norge som verdens ytterpunkt, mens Jerusalem er sentrum. Norsk topografi beskrives i bibelske termer. Norskekysten sammenlignes for eksempel med Dekapolis, byer der det på Jesu tid bodde hedninger. Slik viser man at det som skjedde i Norge gjennom kristningen var det samme som hadde skjedd i Galilea da Jesus forkynte for jøder og hedninger, mener Aavitsland.

– Vi tenker ofte at kristningen dreier seg om at man mottok noe utenfra. Men vi mener å se at det var en mye mer aktiv prosess. Historieskrivingen og statsforståelsen bæres av et forsøk på å skrive landene i nord inn i den store europeiske hovedfortellingen, frelsesfortellingen der menneskeheten gikk fra fall til frelse, på vei mot det himmelske Jerusalem, sier hun.

LES OGSÅ: – Jerusalem er kvinnen alle vil eie

Skrekkens eksempel

I Akko kan man i dag besøke de dype tunnelene og restene av den gamle festningen der korsfarerne holdt til. Men havnebyen, som var et av de siste støttepunktene for de latinske styrkene, fikk til slutt samme skjebne som Jerusalem: Den ble erobret og falt under muslimsk kontroll. For ganske nøyaktig 500 år siden, i 1517, ble både Akko og Jerusalem del av Det osmanske riket.

De nye, tyrkiske herskerne gjorde det desto vanskeligere for vestlige pilegrimer å reise til de kristne helligstedene enn hva det hadde vært tidligere. Men dette forhindrer ikke at Jerusalem fortsetter å være en viktig referanse i den skandinaviske kulturen. Imidlertid endrer «Jerusalem-koden» nå karakter. Den ble brukt på nye måter, sier Aavitsland.

I middelalderen hadde blant annet Jerusalem vært et bilde på kirken. Kirken var den jordiske realiseringen av den hellige byen. Men nå forandret forestillingen seg, og man blir mer opptatt av å snakke om Jerusalems fall, altså hva som skjedde med byen da romerne erobret den og tempelet ble jevnet med jorden. Fortellingen gjengis av en jødisk historiker som levde i det første århundret, Josefus. Men etter reformasjonen blir den ufattelig populær. Den er faktisk en av de tekstene som er mest trykket i kongeriket Danmark-Norge, og man finner den blant annet bakerst i salmebøker fra denne tiden.

– Jerusalem blir et skrekkens eksempel, sier Aavitsland og forklarer hvorfor:

– Kirken er nå blitt kongens kirke, og det er ikke noe prestelig hierarki som realiserer Jerusalem, men derimot kongen, gjennom hans stat og hans kirke, og hans undersåtters fromhet. Da blir det viktig å fortelle om Jerusalems fall. Det tolkes som en straff over jødene fra Gud, fordi de har sviktet. Og da var tanken denne: «Slik som det gikk med jødene kan det altså gå med oss, hvis vi ikke er fromme, lydige og troende».

Jerusalem påvirker også statsforståelsen i datidens enevelde på andre måter: Kongene som erobret Jerusalem og bygget det første templet, kong David og kong Salomo med sin klokskap, visdom, rettferdighet, gudsfrykt og privilegerte status i forhold til Gud, blir modeller for de danske kongene.

– Det finner man ikke på samme vis i middelalderen. Etter reformasjonen får vi en annen Jerusalem-tolkning, som særlig er knyttet til kongens person og krav om folkets fromhet og botferdighet.

Jerusalem ble utover 1800-tallet lettere tilgjengelig for tilreisende. Dette var slik byen så ut tidlig på 1900-tallet.
Jerusalem var lenge svært utilgjengelig for europeere. Slik så byen ut ved inngangen til det 20. århundre. Foto: Wikimedia

Selma Lagerlöfs pilegrimer

Først på 1800-tallet blir det lettere for europeere å reise til den forjettede byen igjen. Sporene av europeere som nå tok veien, er overalt i byen.

Den grønne turistmetropolen Gravhagen, bygget på et sted som en britisk general på 1800-tallet tenkte seg at kunne ha vært Jesu grav, ligger for eksempel vegg i vegg med det franske instituttet der reisende teologer fordypet seg i bibelstudier og arkeologi.

Og et par kvartaler unna her igjen finner du luksushotellet American Colony. Det var grunnlagt av den norsk-amerikanske kvinnen Anna Spafford. Hun ledet en eskatologisk kristen sekt som var ankommet Jerusalem fordi de håpet å være til stede når Jesus kom tilbake. Selma Lagerlöf omtaler gruppen i sitt verk Jerusalem.

Den svenske forfatteren beskriver her et lite samfunn fra Dalarna i Sverige som selger alt de eier, reiser til Jerusalem og slutter seg til Spaffords gruppe.

Men hvorfor dro de? Det som har skjedd her i Skandinavia i løpet av 1800-tallet, er at Jerusalem-referansene er blitt tatt i bruk av nye grupper, sier Aavitsland.

Selma Lagerlöf skrev om skandinaver som fulgte drømmen om Jerusalem.

– I middelalderen og den tidlige protestantismen var dette et språk som makten anvendte. Det var kirkens språk og kongens språk. Men etter hvert overtas det av grupper som er i sterk opposisjon til myndighetene. Vekkelsesbevegelsene bruker Jerusalem-referansene for å betegne både det himmelske målet man skal til, men også for å beskrive en form for utopisk samfunn som man tenker seg at kan realiseres på jorden. Dette ligger til grunn både hos Lagerlöfs utvandrere, og til grunn for en del utvandrere til USA.

Jerusalem gir med andre ord næring til et fremtidshåp.

– Man kan jo spørre dagens flyktninger om hvilke forestillinger som gir næring til drømmen om å legge ut på reise og å finne et nytt liv. Men for disse utvandrerne fra Skandianavia ble forestillingene farget av det bibelske språket.


Pårørende som skal begrave sine nærmeste velger ofte bort tekster som nevner Jerusalem. Grunnen er at de ikke assosierer annet enn politikk og konflikt med begrepet.

– Kristin B. Aavitsland


###
Jerusalem har satt sterke spor i vår kollektive bevissthet. Men i dag kan kraften være i ferd med å forsvinne, tror forskerne. Foto: Erlend Berge

Er koden gått tapt?

Tracing the Jerusalem Code er støttet av Norges forskningsråd. Prosjektet pågår frem til 2018 og skal etter planen munne ut i tre bind som undersøker ulike tidsepoker.

Prosjektet omfatter ikke vår egen tid. Samtidig er det nettopp dagens situasjon, med en politisk konflikt som interesserer langt utenfor bygrensene, som gjør Jerusalem til et «hot» forskningstema internasjonalt, tror Aavitsland. Hun opplever at dette er en viktig studie.

– I vår kultur er det lett å ta alle de symbolske betydningene av byen som en selvfølge. Samtidig ser vi at tolkningene våre kan ha overskygget andre betydninger av Jerusalem som andre tradisjoner har. Det er ikke bare for kristendommen at Jerusalem er en hellig by.

– Hvilken rolle spiller Jerusalem-koden i dag?

– Det sies jo ofte at man er opptatt av å undersøke et historisk fenomen når det i ferd med å avvikles. En prest jeg kjenner i Den norske kirke sier at pårørende, som skal begrave sine nærmeste, ofte velger bort tekster fra Johannes åpenbaring som nevner Jerusalem. Grunnen er at de ikke assosierer annet enn politikk og konflikt med begrepet. Det synes jeg er interessant. Det tyder på at dette er en referanse i kulturen som kanskje er i ferd med å slutte å virke. Den Jerusalem-koden som har sitt fundament i det bibelske språket har vært kulturelt produktiv i hundrevis av år, men den tørker ut hvis ikke bibeltekstene leses og brukes i kulturen. I et postkristent-samfunn er det ikke sikkert at Jerusalem-koden er operativ lenger. Den har i hvert fall ikke den formative kraften som den har hatt tidligere, avslutter Aavitsland.

LES OGSÅ: De malte Det hellige land inn i nordmenns bevissthet

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur