– Bønnen har båret meg

NEW YORK (Vårt Land): Det er en blek skygge av den gamle Andrae Crouch som trilles inn på møteplattformen et stykke ut i søndagsgudstjenesten i New Christ Memorial Church i San Fernando. Den alvorlige diabetesen han lenge har slitt med, har nå gitt ham så store smerter i beina at han er blitt avhengig av rullestol. Bare den ene hånda tar noen forsiktige anslag på keyboardet han er blitt rullet bak. Taleevnen er så svekket at sangen hans noen ganger forsvinner helt. Hver tirsdag er menigheten i bønn for at pastoren deres skal bli helbredet.

– Jeg tror at Gud kan helbrede meg, hvis dét er meningen. Uansett holder han motet mitt oppe i denne vanskelige tiden. Da jeg var yngre og frisk, skjønte jeg nok ikke helt betydningen av sangen «Through It All», selv om jeg hadde skrevet den. Det gjør jeg nå. Guds løfter holder også i de tyngste stundene, sier Andrae Crouch med svak stemme.

LES OGSÅ: 'Et solid håndtrykk'

Møter takknemlighet

Etter gudstjenesten i menigheten som faren Benjamin Crouch startet, ber Crouch sjåføren og assistenten sin gjøre noe annet mens han snakker med Vårt Land. Gospelsangeren har jevnlig besøkt Norge siden tidlig på 1970-tallet, senest under en mini-turné i Kristiansand, Stavanger og Oslo sommeren 2011. Da hadde sykdommen hans allerede begynt å prege ham. Et knippe kordamer, med Bob Dylans ekskone Helena Springs i spissen, reddet konsertene. Tre år senere er helsetilstanden dramatisk forverret.

– Jeg vet ikke helt hvordan dette vil gå, sier Crouch og ser ned på bena sine.

– Men jeg vet at jeg vil fortsette å synge og skrive sanger til Guds ære så lenge det er liv i meg. Det er kallet mitt, det er det jeg kan. Nå rører det meg dypt at så mange ber for meg, og er takknemlige for det sangene mine og forkynnelsen min har betydd for dem.

Båret av bønn

Andrae Crouch har ikke tall på alle e-postene, brevene og telefonene han har fått fra takknemlige mennesker det siste året. Fra hele verden, fra folk han ikke vet hvem er. Men også fra verdenskjente artister han har jobbet med.

– Jeg har alltid vært tydelig på troen min, overfor alle jeg har møtt og jobbet med. Jeg skammer meg ikke over Jesu ord, derfor skrev jeg «I'm Not Ashamed». Derfor spiller det ingen rolle om det har vært Madonna, Stevie Wonder, Michael Jackson eller en helt vanlig mann eller kvinne i Sveits eller Norge jeg har truffet, sier Crouch.

Fire dager tidligere har medlemmer fra hans tidligere gruppe The Disciples, som han startet i 1965, besøkt ham. De har gitt ut plater som Take Me Back, Keep On Singing og This Is Another Day. De har opptrådt i Carnegie Hall og Hollywood Bowl. Nå er det på tide å takke for alt. Men også å be sammen, slik de alltid gjorde før og etter konserter.

– Bønnen har båret oss. Den har båret meg. Uten bønn hadde ikke sangene våre vært noen ting, for den er selve forbindelsen til Gud, sier Andrae Crouch.

Ba med Jackson

Han husker godt da han og søsteren Sandra ba til Gud sammen med Michael Jackson etter en studioøkt med Jacksons «Man In The Mirror».

– Michael tok imot Gud den kvelden, det har jeg aldri vært i tvil om. Nå gleder jeg meg til å synge med ham i det himmelske koret. Wow, det er litt av et kor, smiler han.

Han sier det var Jacksons mor, som er med i Jehovas Vitner, som ringte og spurte om han og sangerne hans kunne åpne sønnens begravelse med «Soon And Very Soon». Hun visste hvor godt Michael hadde likt den sangen, og hvor stor pris han hadde satt på Andrae Crouch.

Støttende søster

Vi spør om det er greit å ta bilder av ham i rullestolen. Det er det. I begynnelsen syntes han det var flaut å bli sett i den, men ikke nå lenger.

– Det er den eneste måten jeg kan komme meg rundt på. Og det er slik livet mitt er nå. Mange andre har det på samme måte, til og med mye verre. Sykdom er en del av livet, sier gospellegenden.

Etter at sykdommen gjorde han pleietrengende, solgte både han og søsteren Sandra sine respektive hus, og flyttet sammen inn i et mindre og mer funksjonelt hus.

– Sandra passer på meg nå. Det har hun egentlig alltid gjort. Her om natten vekket jeg henne da jeg nesten ikke kunne holde ut smertene i det ene benet mitt. Hun ba for meg, og smertene ble mye mindre. Gud bruker virkelig søsteren min. Hun er også en veldig dyktig pastor her i menigheten vår, sier Crouch.

60 nye sanger

Med fire keyboards plassert rundt i huset sitt, kan 72-åringen fremdeles spille sanger og skrive nye sanger.

– Jeg skriver sanger hele tiden. Det holder meg i gang. Det gjør at jeg greier å glemme smertene for en stund. Det minner meg også om den gaven Gud ga meg, og som jeg har prøvd å utføre for ham. Nå har jeg rundt 60 nye sanger klare, og det blir stadig flere.

Crouch sier det å skrive sanger er en bønn, en samtale mellom Gud og ham. Om de nye sangene kommer på plate eller ikke, betyr ikke så mye lenger. Liveplata fra Los Angeles fra 2011 blir sannsynligvis hans siste.

– Gode gospelsanger overlever oss alle, sier Andrae Crouch.