Bulldoser for kirke, kunst og kultur

I Kristiansund åpner den store kirkekunstfestivalen denne uka. Samtidig møtes Kirkerådet for å fremme Kirkemøte-vedtak om videre veivalg for kunst og kultur i Den norske kirke. 80 år gamle Peder A. Rensvik er nestoren i norsk kirkekultur. Han har lest forslagene til vedtak og er bekymret.

– Jeg synes forslaget er skuffende uforpliktende. Her står det lite annet enn «bør», «oppfordrer» og «anbefaler» i hvert avsnitt. Om ikke kirken setter penger inn, er vi ikke lenger enn da kirkens kulturmelding kom for 12 år siden, sier Rensvik.

Pengespørsmål

Kirkerådet anbefaler Kirkemøtet neste år å fatte vedtak blant annet om tilskudd til å stimulere opprettelse av ulike kompetansenettverk. På den måten skal Den norske kirke­ «styrkes som en attraktiv og profesjonell aktør innen norsk kulturliv». Rensvik peker blant annet på punktet om organiststillinger. Alt Kirkemøtet utfordres på er å «oppfordre menighetene til å styrke kirkemusikken» gjennom stillingsprosenter for kantorer. Det er i siste instans kommuneøkonomien som avgjør hvor store kantorstillingene blir.

– På et eller annet vis bør også Kirkerådet sette penger bak kulturen. I vår festival har vi et budsjett på tre millioner. En må ha penger for å få kunst på høyt nivå. Trosopplæringen har kirken klart å finansiere. Hvorfor ikke når det gjelder kunsten? spør Rensvik.

Brøkdeler

Han mener kirkekulturen opererer innenfor langt trangere økonomiske rammer enn det øvrige kulturlivet.

– Hele kirken må kunne samle seg om dette, hvis ikke er vi like langt. Å sende ballen til lokale menigheter kommer det dessverre ikke mye ut av. Hvert fjerde­ år er det nytt menighetsråd. Mange av dem har liten kunnskap om kunsten i kirken. Jeg merker ikke motvilje, men heller ingen vilje til økonomisk satsing. Menigheten har ikke annet enn kollekten, og den skal gå til så mange formål.

– Men hvordan?

– De klarer det med trosopplæringen. Hva er forskjellen? svarer festivalsjefen.

Bulldoser

80-åringen har full stilling som kantor i Nordlandet menighet i Kristiansund. Han har avklart med sentralt og lokalt hold at så lenge arbeids­giver og arbeidstaker er enige, er det bare å fortsette. Og det gjør han, både som kantor eller festivalsjef. Hans far var dirigent til han døde 85 år gammel.

– Jeg er privilegert som kan arbeide i et så vakkert kirkerom med fantastiske instrumenter – orgel, cembalo, kororgel, flygel og ikke minst et velklingende Kristiansund Kammerkor, sier han.

Det har vært sagt om ham at han i snart 50 år har vært en bauta i nordmørsk kulturliv. Men bautaer har det med å stå stille. Derfor er det mer passende å hente fram et bilde fra en avisomtale i 1971: «Han kom som en bulldoser.» To år før var han blitt dirigent i Kristiansund symfoniorkester, men ikke uten først å kreve at det måtte opprettes en kommunal kulturskole i byen.

Definerer Kristiansund

Denne uka åpnet KKKK-festivalen for 17. gang. Ekteparet Rensvik ­deler ansvar: Han er sjef og kona Margaret Rensvik som foruten å ha en sentral rolle som pianist, cembalist, organist og repetitør, også er daglig leder. Nylig fikk festivalen en regional pris som årets verdiskaper innen kultur. «Bak festivalen ligger et brennende ønske om å gi folk tilgang til kulturopplevelser av svært høy standard», skrev juryen om KKKK-festivalen.

Peder Rensvik ble dessuten gitt æresprisen fordi han «redefinerte byen og gjorde den kjent langt utenfor Nordmøres grenser ved å ta opp en tradisjon som nå er med og definerer Kristiansund».

Som del av festivalen skal Peder A. Rensvik selv dirigere Beethovens niende symfoni. Et annet høydepunkt er framføringen av bestillingsverket ­Reformatio av Wolfgang Plagge som sammen med Bachs reformasjonskantate Ein Feste Burg er festivalens feiring av Reformasjonsjubileet.

På plakaten for den to uker lange festivalen står også navn som Karin Krog, ­Ketil Bjørnstad, Ole Paus, Solveig Slettahjell, Tord Gustavsen og Magne Harry Draagen.

Fjerde hjørnet

– Hva er avgjørende for at kirken skal vokse­ som en arena og aktør innen kunst og kultur?

– Jeg liker Moss menighet som tenker om kunst som det fjerde­ hjørnet i sin virksomhet. Det tror jeg er en viktig vei fremover. Kunsten kan også misjonere på en god måte og gir kontakt med en større del av menigheten. Jeg håper kirken kan stå for de gode kvaliteter og ikke lefle med kommersialisering. Vi har også en invasjon av julekonserter, og det kan være gode ting der også. De kommer imidlertid aldri til påske. Kirken skal være den som holder den kunstneriske kvalitetsfanen høyt. I det lange løp er det ikke en farbar vei å lefle med den kommersielle kulturen, sier Rensvik.

Gjennom et halvt århundre har han stilt seg i spissen for opera, symfoniorkester, kor og kirkefestival. Han har fått store oljeselskaper og nå den regionale banken med som spon­sorer. Han har imidlertid ingen ­illusjoner om at private spon­sorer kan bære kultursatsingen.

Ode til gleden. – Vi har heller ingen administrasjon som kan ta den tidkrevende jobben med å skaffe flere sponsorer, sier han.

– Hva er det som driver deg?

– Gleden ved å framføre god kunst for så mange som mulig. Man blir kanskje en salgs misjonær, sier han.

Blant fem barn, svigerbarn og ti barnebarn vokser musikk­arven videre. Et barnebarn spiller­ orgel og bestefar har grunn til å tro at det kanskje kan bli en kantor av ham. Når domkantor Magne Harry Draagen og Festivalkvartetten holder to konserter 19. september, er fire av utøverne tidligere elever ved musikklinja i Kristiansund, som Rensvik startet for 40 år siden. Bratsjist er pionerens sønn, ­Anders Rensvik – musiker i Oslo­-Filharmonien.