Bør gå i ett med veggen

Bruk av projektor under gudstjenester brer om seg i norske kirker. En digital klokke teller ned mot gudstjenesten, salmebøkene suppleres av tekst på lerreter, og de som ikke kan trosbekjennelsen utenat, kan få hjelp fra en lyssatt vegg. Både selve bruken av lyssatte lerreter, og måten de inngår i kirkerommet for øvrig, skaper delte meninger blant kirkegjengere. Det kommer frem i den nyeste utgaven av magasinet Strek, der artist Tore Thomassen er kritisk til at lyssettingen stjeler oppmerksomheten fra alteret.

– Det ødelegger fokuset i rommet, og jeg har til gode å se at det løfter gudstjenesten vesentlig, sier han til Vårt Land.

Lerretet blir en magnet for blikket nettopp fordi det lyser, mener Thomassen. Men også i avslått tilstand kan teknologien 
forstyrre. Han har deltatt på mange gudstjenester der selve plasseringen av utstyret har vært uheldig.

– Det er gjerne gjort på en måte der rommet blir rotete, og sannsynligvis ikke var med i arkitektens plan. Kirken er et avstemt rom, der teknisk utstyr må ­balanseres med resten, sier Thomassen.

Diskret plassering

For å ­utføre endringer i kirkerommet må Kirkelig fellesråd søke tillatelse hos biskopen på vegne av hver ­enkelt menighet. I listeførte kirker baserer biskopen seg på råd fra Riksantikvaren, mens tiltak i fredete kirker krever tillatelse fra Riksantikvaren selv. I ­deres veileder for lyd og bilde i kirkerommet heter det at tiltak skal gjennomføres med minimale 
inngrep. En projektor skal ikke plasseres på dekorerte flater, 
eller slik at det virker forstyrrende på viktige kunstneriske eller arkitektoniske motiver.

Magne Sandberg, som behandler søknader i Oslo bispedømme, forteller at veilederen er ment å brukes i alle kirker. Det er mye menighetene bør tenke gjennom før de søker, mener han.

– Ofte vil lerretet komme der salmetavlen har hengt før. Har man tenkt gjennom det? Generelt bør lerreter festes på veggen 
ved siden alterpartiet, farge­messig gå i ett med veggen og tas ned når de ikke er i bruk. En fremviser skal aldri stå foran ­alteret, sier Sandberg.

I veien

Før gudstjenestene i Bryne kirke, som sto ferdig i 1979, spennes to lerreter opp på hver side av alteret. Sammen med et glassmaleri i kirketårnets ­fasade, er det 98 kvadratmeter store glassmaleriet bak alteret det største glasskunstverket i en norsk kirke. Daglig leder Bjørn Inge Hauge forteller at de forsøker å plassere utstyret så diskret som mulig når det ikke er i bruk, men at lerretene nødvendigvis må skygge for noe annet når de er spent opp.

– Selv om lerretene dekker for deler av veggen, er det mye glasskunst igjen å se på, sier han.

Han mener at bruk av fremviser i en kirke i 2017 ikke bør være kontroversielt, men at det er forskjell på nye og eldre kirker.

– Om du setter opp en skjerm i en kirke fra 1100-tallet, blir det ikke nødvendigvis veldig vakkert. Det er viktig at produktet er tilpasset rommet, og montert av folk som vet hvordan man skal gjøre det.

Kulturrådgiver i Oslo bispedømme, Knut Erik Tveit, mener projektorer i Oslo bispedømmes 
tre middelalderkirker er ­uaktuelt.

– Det ville vært alarmerende ut fra estetiske preferanser. Jeg tror ikke man engang har tenkt på det i Gamle Aker kirke, sier han om Oslos eldste bygning.

Kompromiss

Våle kirke i Vestfold, bygget på 1100-tallet, er imidlertid en av flere middelalderkirker som tar projektorer i bruk. Her følges Riksantikvarens anbefaling om å projisere rett på en vegg.

– Ved å bruke veggen som lerret tenker vi at oppmerksomheten rettes mot innholdet, og unngår at en moderne teknisk utstilling forringer kvaliteten på 
middel­alderkirken.

Det sier Per Astrup, kirkeverge 
i Re Kirkelige Fellesråd. Han forteller at løsningen er et kompromiss, som gjør det lurt å sette seg på første benk under gudstjenesten.

– Vi kunne hatt en større flate enn veggen, som ville vært synlig fra hele kirken. Men det ville blitt et estetisk brudd med portalen som finnes mellom alteret og koret.

Det øvrige utstyret er også ­installert etter grundige avveininger, forteller Astrup.

– Projektoren glir inn i miljøet 
ved at den har samme farge­nyanser som veggen den er montert på. Vi har ikke skrudd inn ­beslag i veggen, men bruker oppheng som har vært der fra tidligere tider, og festet dem i en lite synlig vaier fra taket.

Helt i mål er man imidlertid ikke i den fredede kirken.

– Vi skulle nok hatt en ledning som ikke synes så godt.

Ingen kontroll

Knut Erik Tveit mener vanlige kirker bør lære av hvordan listeførte kirker forholder seg til de strenge retnings­linjene som er pålagt dem.

– Også kirker uten formelt vern kan ta kontakt med Riks­antikvaren og andre som har greie på romlighet, slik at man ikke foretar seg noe som for­ringer arkitekturen og opp­levelsen av rommet.

I Våle kirke rådførte man seg ikke med noen før installeringen.

– Vi har prøvd å bruke sunn fornuft, og vurdere hva som er pent med hensyn til at dette 
er en middelalderkirke, sier ­Astrup.

Magne Sandberg i Oslo bispedømme forteller at det ikke er noen kontroll i etterkant av 
innvilgede søknader.

– Ikke utover at biskopen ser det når han kommer på visitas, men det er jo år mellom hver gang.

– Bør det være mer opp­følging?

– Nei, vi tenker at når vi godkjenner noe, er det med en del ­føringer som vi regner med at kirkene følger opp.