Kan en hipp, amerikansk pastor vise vei?

Det er talende at både IMI-kirkens leder Egil Elling Ellingsen, og lederen av pinsebevegelsen, Øystein Gjerme, skriver et forord i den norske utgaven av Comers nye bok Praktiser Veien. Boken kom i USA i januar, og på norsk nå i mars.

Comer (f. 1980) er sønn av en megakirke-pastor, og har etter eget utsagn sett det evangelikale USA på godt og vondt. Som 23-åring var han med og startet en kirke i Portland, med et mål om å nå unge mennesker i en av USAs mest sekulære byer. Kirken vokste svært mye de syv første årene. Comer var hovedpastor, men ble på et tidspunkt utbrent og “døde innvendig”, som han uttrykker det.

---

Sakprosa

John Mark Comer

Praktiser veien

281 sider, Hermon forlag 2024

---

I denne situasjonen ba han om å få lede bare en av de geografiske forsamlingene til menigheten; det som ble en selvstendig menighet i sentrum av Portland: Bridgetown Church. Menigheten har bidratt til en utvikling der stadig flere moderne, evangelikale menigheter gjenoppdager den kristne kirkes tradisjonelle liturgier og praksiser.

Når IMI-kirken i Stavanger i to år fra januar har en temaserie kalt Re:Jesus, hvor de fokuserer på kristne praksiser, er dette direkte inspirert fra menigheten Bridgetown. Det var i - og sammen med - denne menigheten Comer utviklet rammeverket som danner grunnlaget for boken Praktiser Veien.

Konkret praksis

Praktiser Veien er en bok i en kjent, kristen sjanger. Det er en slags katekese, en konkret undervisning om det kristne livet. På engelsk har man begrepet “spiritual formation”, på norsk blir det oversatt til det litt mer ukjente “åndelig forming”. Comer vil hjelpe leseren til å bli en lærling av Jesus - en disippel - og ikke bare en kristen. De første kristne ble kalt tilhengere av Veien (Apg 9,2), og det som forente dem var ikke bare trosmessige overbevisninger, men konkrete praksiser, som for eksempel hviledag, bønn og skriftlesning.

Det er disse praksisene Comer vil hjelpe oss å utvikle, for at vi skal kunne bli “formet til kjærlighetsfylte personer i Kristus” - og viktig; for den nestes skyld.

Trenger motkraft

Comer organiserer mye av boka rundt tre mål, som også er en slags undertittel på boka: Å være sammen med Jesus, bli lik Jesus, og gjøre som han gjorde. Deretter gir han en guide til hvordan det kan se ut i praksis.

Et sentralt poeng hos Comer er at alle mennesker, uavhengig av tro, formes hele tiden, enten vi vil det eller ei. Teknologiselskapenes algoritmer og nåtidens dominerende ideer preger oss og spiller på og utnytter våre grunnleggende behov. Om du starter dagen med å se på mobilen før du er ute av senga, så er ikke det en tilfeldighet - du har blitt formet slik. Kreftene i verden trenger motkraft - et åndelig liv som viser seg i konkrete vaner og handlinger.

Noe av det beste med boka, er at den ikke sier noe nytt.

Her henter Comer inspirasjon fra klostervesenets fellesskap. I klostrene har man en regel, ofte forklart med en metafor om hvordan espalieret støtter vintreet å nå sitt potensial. Comer vil hjelpe den enkelte til å utvikle sin egen livsregel, også et begrep fra oldkirken.

Velprøvde sannheter

Noe av det beste med boka, er at den ikke sier noe nytt. Comer løfter frem og presenterer gamle og velprøvde sannheter fra kirkens historie på en enkel og lettfattelig måte. Språket er nøktern og ærlig, og jeg tror Comer på at det er viktig og godt å utvikle gode vaner.

Selv er jeg dårlig på det og øver stadig, og jeg opplever Comer som en medvandrer, som selv sier han har mislyktes mer enn han har lyktes. Comer faller ikke i de vanlige grøftene av loviskhet, overdrevet tro på egen innsats eller utopiske lovnader om et himmelsk liv på jorden. Jeg får som leser inspirasjon til å prøve igjen - jeg vil lage en livsregel!

Plukker fra kirkens koldtbord

Men det er noe ved boken som gjør meg betenkt, og som jeg ikke får tak i ved den umiddelbare lesningen. Jeg spør meg om ikke mennesket blir for stort og ansvarlig i Comers prosjekt, og litt for alene. Jeg er usikker på om Praktiser Veien er tilstrekkelig frigjort fra vår tids individualisme, som han selv flere steder skriver så bra om og advarer mot.

Et eksempel er Comers brede økumeniske inngang, som jeg tar meg i å verdsette. De fleste han siterer er katolske forfattere, i tillegg til for eksempel kvekere, protestanter, progressive skribenter og han beskriver å lese en bok om østelig, ortodoks teologi som å “komme hjem.” Han er teologisk kreativ og det er uvant å høre en evangelikal pastor hevde at fremtiden tilhører de åndelige mystikerne. Han utfordrer flere av slagsidene ved evangelikal teologi. Dette viser vidsyn og modenhet.

Likevel, han plukker det han mener er best fra kirkens store koldtbord og setter det sammen til et eget konsept som han nå har sluttet som pastor for å kunne formidle på heltid. Han gjør det selv.

Gud på to-do lista?

Et annet illustrerende eksempel på at mennesket kanskje blir for stort, er overskriften “Å gjøre Gud til en vane”. Mennesket er subjekt. Comer skriver i dette avsnittet bra om Broder Laurentius, munken fra 1600-tallet som skrev om å “venne seg til å leve nær Gud”, og at Gud var like nær ved oppvasken som da han knelte i kapellet. Men Laurentius tenkte neppe at han måtte få Gud in på to-do-lista si?

Et annet lite eksempel er at Den Hellige Ånd på et sted reduseres til punkt fire på en liste over “en fungerende teori for endring” etter undervisning, praksis og fellesskap.

Kirkens skattkammer

Til slutt er det noe med Comers kirkesyn, som også er blitt kritisert i Christianity Today. Kirken blir i Comers prosjekt langt på vei noe vi gjør. Jeg tviler på at Broder Laurentius og mange av de andre kildene til Comer ville tenke på kirken som et menneskelig prosjekt, som et fellesskap av dedikerte disipler med individuelle livsregler. Kirken er noe i seg selv, og holder oss oppe, ikke motsatt.

Og på samme måte er det med Gud. Comer tilhører en ikke-sakramental tradisjon, men det er likevel et tankekors at ingen av Den katolske kirkes sakramenter får plass på Comers liste over ni viktige praksiser for det kristne livet. Comer vil kanskje innvende at han henter sine praksiser direkte fra Jesu liv, og ikke fra kirkens historie, men det gjør likevel at jeg spør meg om praksisene hos Comer er tilstrekkelig teologisk utviklet, og rotfestet i Guds vesen og gjerning, eller om de blir valgfrie alternativer for individet på veien mot kristen selvutvikling.

Så jeg tror ikke Comer selv er helt fremme på veien han tegner opp. Men på tross av disse innvendingene, er jeg glad for hans bok. Det kan komme mye godt ut av at mange unge evangelikale, og andre, leser Praktiser Veien. Det vil kunne lede dem inn til å oppdage mer av den store kirkens skattkammer.