Et forsvar for ytringsfriheten

I 1994, på vei til sin favorittkafé i Kairo, ble Naguib Mahfouz, nobelprisvinner i litteratur, stukket i halsen med en kniv. For 31 år siden ble forlagssjef i Aschehoug, William Nygaard skutt tre ganger utenfor sitt hjem i Oslo. Den 12. august i 2022, ble Salman Rushdie knivstukket på scenen hos Chautauqua-instituttet i delstaten New York.

Alle tre angrepene ble knyttet til utgivelsen av Rushdies roman Sataniske vers i 1988 og Ayatollah Khomeinis fatwa mot ham påfølgende år. En statsleder ba om mordet på en annen borger i en annen stat for å ha skrevet en bok som bare kan oppfattes som blasfemisk om man er født helt uten humor. Med et pennestrøk ble volden sluppet løs på kunsten. Som Christopher Hitchens har påpekt, er fatwaen en hendelse helt uten sidestykke.

---

Sakprosa

Salman Rushdie

Kniv. Refleksjoner etter et drapsforsøk

Oversatt av Kirsti Vogt

232 sider, Aschehoug forlag 2024

---

Likevel nektet kunsten å dø.

Mahfouz og Nygaard overlevde overfallene. Rushdie levde i flere tiår, stadig under politibeskyttelse og reell fare for sitt liv, før han ble angrepet for to år siden. Men også han overlevde mirakuløst, til tross for at gjerningsmannen fikk hele 27 sekunder på scenen med sitt offer. Kniv: Refleksjoner etter et drapsforsøk, er Rushdies litterære respons på og bearbeidelse av angrepet og lidelsene som fulgte.

Tung byrde

Da angriperen løp opp på scenen, tenkte Rushdie: «Så det er deg. Her er du.» Etter å ha levd med trusselen i så lang tid, så lenge at faren nesten syntes å være over, fikk angrepet en karakter av nødvendighet da det først skjedde.

Rushdies liv og karriere fikk enorme proporsjoner etter Sataniske vers. Rushdie ble en internasjonal koloss, et talerør for sekularisme, liberalisme og for litteraturens kraft i en verden preget av terrorisme og religiøs vold. Han ble også et offer for spekulasjon, avvisning og hat. Mens hans offentlige person begynte å leve sitt eget liv, måtte privatpersonen Salman leve med trusselen mot sitt eget.

I «Kniv» kommer det til syne et helt menneske som påkaller vår empati

Et av paradoksene ved fatwaen var at Sataniske vers fikk en byrde den ikke kunne bære. Litterært er den et fascinerende postmoderne verk, men ikke av en så åpenbar kvalitet at den alene kan begrunne viktigheten av litteraturens frihet. Det er selvsagt en urettferdig dom, et uttrykk for voldstrusselens evne til å forgifte samfunnsdebatten, men likevel noe både boken og Rushdie som forfatter måtte leve med.

Påkaller empati

Kniv risikerer samme skjebne. Der Rushdies skjønnlitteratur er assosiativ, blomstrende og fabelaktig, er hans prosa og essays enklere og mer navlebeskuende. Første halvdel av Kniv lider også av samme utfordring, og kvaliteten svarer ikke til bokens betydning. Hvis Rushdie ønsker å bruke språket som en kniv, må bladet slipes mye skarpere. Pompøse allusjoner følges av trivielle observasjoner hvis klangbunn føles litt iscenesatt.

Hvis Rushdie ønsker å bruke språket som en kniv, må bladet slipes mye skarpere

Men likevel er de ikke iscenesatt, og det er det som tross alt gjør boken verdt å lese. For Rushdie ble faktisk knivstukket, av en angriper som knapt hadde lest noe han hadde skrevet og som tilfeldigvis ble den som skulle komme nærmest å drepe han. Da han skrev sin memoar Joseph Anton, var det i tredje person. Denne gangen måtte det bli i første person, og i boken kommer det til syne et helt menneske som påkaller vår empati.

Forsvar for ytringsfriheten

Selv om det lugger, tar altså Kniv oss på en rystende fortelling om knivstikkingen og tiden etterpå, det hele som et forsvar for kunstens eksistensberettigelse. Sentralt i boken er Rushdies kjærlighetshistorie med poeten og forfatteren Rachel Eliza Griffith. Andre litterater og kulturelle eliter figurerer i boken, men forblir statister hentet fra den internasjonale kulturscenen. Det er «Eliza», samt de nærmeste i Rushdies familie som for ham gjør livet verdt å kjempe for.

Rushdie skriver at han nå er ferdig med fortellingen om Sataniske vers, og at han ønsker å gå videre. Hvis det er tilfellet, er det ingen tegn på at han lykkes. For Kniv er uforståelig uten denne bakgrunnen. Tross hans ønske om å løfte frem sin skadde kropp i stedet for å dvele ved sin offentlige figur, blir Kniv eksplisitt og implisitt en fortsettelse av det Sataniske verk kom til å stå for: et forsvar for ytringsfriheten og for språkets overlegenhet over all ekstremisme.

Møte med ensom ulv

Rushdie bærer på et ambivalent ønske om å møte sin angriper Hadi Matar, som han ikke navngir, men bare kaller «A». Hva er det som får en tilfeldig, 24 år gammel mann, til å ville drepe et annet menneske han knapt kjenner basert på en fatwa utstedt før han ble født, om en bok som han heller ikke har lest?

Rushdie får aldri møte A, men forestiller seg heller et møte med han. Dialogen er skrevet i Rushdie karakteristiske selv-ironiske stil og er et av bokens sterkeste partier. Her møter Rushdies skeptisisme og rasjonalisme en ensom ulv, formet av islamistisk fundamentalisme, Netflix og «imam Yutubi». Dialogen fører ingen vei, men dramatiserer hans ønske om og manglende evne til å forstå.

Verdt å kjempe for

Mot slutten av boken står Rushdie utenfor fengselet der angriperen sitter i varetekt, uten å vite hvorfor han egentlig gjorde det han gjorde. Rusdhie kan trylle frem sin motstander med ord, men den virkelige angriperen klarer han ikke å gjøre forståelig. Kunsten klarer ikke å forklare volden, uansett hvor mye den prøver.

Men det er kanskje poenget: selv om volden forblir stum, slutter kunsten aldri å søke etter mening. Det gjør den verdt å kjempe for.