Evolusjonens røst

Skjønt, kanskje vi skal reservere den lille r´en for en annen tid og skrive evolusjon? Når jeg leser debutanten Joanna Lundbergs diktbok Salamanderhånd, ser jeg enda et eksempel på hvordan poeter i vår tid utstyrer seg med naturvitenskaplig kunnskap, i den formen jeg kaller sakpoesi. I Norge er debutanten i godt selskap med poeter som Jon Ståle Ritland, Lisa Him-Jensen, Geir Halnes og Toto Hølmebakk, med aktverdige forgjengere som Torild Wardenær og Tor Ulven.

---

Poesi

Joanna Lundberg

Salamanderhånd

86 sider, Cappelen Damm 2024

---

Salamanderhånd er i tre deler og rommer hele klodens historie på drøye åtti diktsider. Første del kan forstås som naturlesningen av den encellede livet og naturhistorien som oppstår etter the Big Bang. Andre del er viet menneskets historie og de første etableringer av menneskelige samfunn. Siste del er utkrystalliseringen av disse to med selve kvinnehistorien, den mellom mor og datter, i overlevelsens familieorganisme.

Menneske og amfibium

Allerede ved en slik oppsummering står forenklingene i kø, for Joanna Lundberg klarer det kunststykke å veve sammen kunnskaper fra blant annet evolusjonshistorie, folkeminnevitenskap og ulike poesier, i et undringsvillig og billedskarpt språk:

vi har samme temperatur som vannet

samme farge som sjøbunnen

gjellene våre ligner greiner

før vi har sett en eneste skog

Det skal mye årvåken sansning og god tenkning til for å dikte sammen land og vann, menneske og amfibium, på fire linjer. Legg merke til det mikroskopiske vi´et, som for øvrig skifter dimensjoner gjennom hele samlingen, her i sin før-menneskelige form.

Rettsstatus til hvalen

Allerede i første del forekommer en mor som ennå ikke har funnet sin form i evolusjonens tilfeldighetsspill, og «vannet har sin egen vilje/ en mor har alltid en umulig vilje». Hvilke ulike viljer i ulike former for liv kan det være snakk om her?

Forskere i våre dager diskuterer å gjøre vann, sjøer og elver til rettssubjekt, og verdens urfolksledere vil gi hvalen samme rettsstatus. Vannets element føder menneskeskapningen. Far hav blir til Mor jord, med opprinnelse i myter om Poseidon og Demeter. Poesi kommer fra verbet poieo på gresk der en av grunnbetydningene er «jeg skaper».

Joanna Lundberg bærer frem et betydelig diktertalent

Poetisk evolusjonshistorie

Mens Salamanderhånd er kløktig komponert som en poetisk evolusjonshistorie, er utviklingen av mor-temaet diktsamlingens hjertepumpe. Med utsøkte språkbilder fra mange virkelighetsområder pulserer det frem en kjempende skikkelse som lever og sanser i alle historiens faser:

En mor har et tredje øye

en gjennomsiktig membran oppå hodet

her slippes lys inn i kroppen

og moren kan skille mellom deg og natt

...

I denne midtre delen skrives det inn at «Vi beveger oss med buet rygg/ vi har forlatt det dype grottelandskapet», og se om ikke også grottekunsten får sitt dikt. Setninger som «Vi går i motbakke gjennom århundrene» fortjener anglisismens wow! Mennesket som erobrer oppreist gange i Lundbergs poesi er samtidig både mor og datter i en skjebnesvanger gjensidighet.

Vevkjerringer i huset

I den siste delen av boka er konteksten et bofast menneske, og det harde livet i naturen kaller på overtro og ritualer. Mors-tematikken forløses gjennom et datter-vi slik fortid og fremtid veksler kontinuerlig mellom generasjonene. Det mellommenneskelige språket bidrar til identitetsdannelse og sivilisatorisk kompleksitet. I denne delen blir poetstemmen mer kommenterende, og jeg noterer et lite overforbruk av besvergende handlinger. Diktforløpets variasjon taper litt på det. Det påfallende er likevel hvor lite det er å kritisere i denne debutboka. I siste del kommer også et av samlingens suverent beste tekster.

Vi beveger oss inn åpne vinduer

lik vevkjerringer forviller vi oss inn i huset

...

Slik åpner diktet der kvinnehistoriens dyktige og utholdende veversker så og si oppstår fra spindelkjerringer. Naturens store vi skaper en evolusjonens røst i denne diktboka, gjennom språkets musiske egenskaper som opprinner fra en nynnende snublende barnlig benevnelse av verden; stemmens utsigelse av mauren, øglen, fiolen, halstørkleet; en stålblank kniv, ormen, slangen. Dette ufullkomne er også lyrikkens opphav. «Man gave names to all the animals, in the beginning, long time ago», synger en legendarisk poet.

Ny generasjon

Norsk poesi er på sin side i ferd med å få en generasjon med fremragende poeter som Juliane Rui, Silje Linge Haaland, Karoline Brændjord, Anne Helene Guddal og Mira Hussain, en annen av årets debutanter.

Mange av diktene i Salamanderhånd har frapperende utgangslinjer der perspektivet forrykkes og diktforløpet fornyes. Samtidig er særlig de to første avdelingene den rene spenningsfortellingen, for hvordan håndtere klodens historie fra side til side med dikt? Det klarer Joanna Lundberg, og hun bærer frem et betydelig diktertalent.