Blir Oslos nye biskop en punkrocker?

Mange snakker om at han kan bli Oslos nye biskop. Når vi treffer ham vil han heller snakke om plata Glansdager. Foruten å ha skrevet samtlige låter, synger og spiller han gitarer i samspill med bandet sitt.

– Punkrocken ble tidlig mitt språk, og har vært viktig for meg både som teolog og menneske. Rocken gjenspeiler ofte livserfaringer, men også tvil og tro, som også de som ikke sliter ned kirkebenkene kan kjenne seg igjen i. For meg handler rocken om en opprørsk, gudgitt kraft som har med det helt grunnleggende i mennesket å gjøre. Det håper jeg høres på den nye platen min, sier 52-åringen.

LES MER: Tønes tyr til Skriften

Lekent og utfordrende.

Teologen og presten Sturla Stålsett er professor i diakoni, religion og samfunn ved Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo. En annen viktig utdanning har han fra punk og new wave-band som Sex Pistols, The Clash og U2. Det musikalsk lerretet han spenner opp på albumet Glansdager, er mellom det sparsommelig akustiske og det tyngre elektriske. Det tekstlige spenner fra det lekne og uforpliktende, til oppfordringer om å gripe øyeblikket og ta troens sosiale og medmenneskelige oppfordringer på alvor.

– En sang må ikke være menings­mettet for å være bra, sier Stålsett.

Låten «Kraftstasjon» er det, med sin hyllest til Bymisjonens arbeid blant annet i Tøyenkirken i Oslo. Fram til 2014 var han generalsekretær i Stiftelsen Kirkens Bymisjon, og han sier låten tar utgangspunkt i teksten over altertavlen i Tøyenkirken, som handler om å gi den trette kraft.

– Det har for meg alltid vært en sentral del av min kristne tro, ja hele teologien.

Etter tittellåten «Glansdager», midt på albumet, som handler om å gripe øyeblikket i stedet for å mimre om svunne glansdager, 
avsluttes platen med salmen 
«Underfundig og underfullt».

– Den er skrevet for Såmannssøndagen, og reflekterer rundt Ordet. Det vi deler på veien, det som spirer i hverdagen, det som viser vegen til det nye livet.

LES MER: Waldemar vrenger gitaren

Befriende og ujålet.

Det var under ungdomsskoletiden på Røa i Oslo at Sturla Stålsett, ­etter flere år med korpsmusikk, oppdaget musikken som skulle sette seg i ryggmargen hans.

– Punkrockere, særlig Sex Pistols, The Clash, The Ramones og 999, ble forbilder. Det var noe befriende, enkelt og ujålete ved dem. Man trengte ikke være verdensmester, verken som sanger eller musiker, for å spille i band. Det var nok å fomle seg fram.

– Hva sa moren og faren din om punkinteressen din?

– De likte det, fordi de så hvor mye det betydde for meg. Det er en god pedagogisk attest til foreldrene mine, som har tilhørighet i helt andre musikktradisjoner.

LES MER: Nattverd til Kents toner

Teologi og opprør.

Da Sturla Stålsett begynte å studere teo­logi på Menighetsfakultetet, ­hørte han en tidlig new wave-utgave av U2 fremføre «I Will Follow» under en TV-sending fra Rockpalast i Tyskland.

– De hadde den samme energien og engasjementet som bandene jeg hadde oppdaget i tenårene. Men U2 var enda tydeligere, og mer poetiske i sine politiske tekster. De hadde også et religiøst aspekt i låter som «40» og «Gloria». I dette spennet, mellom det kraftfulle musikalske, politiske og religiøse, kjente jeg meg igjen.

Etter lange dager med teolo­giske lærebøker på «preste­fabrikken» MF, klødde en ung Stålsett etter å sette fingrene 
i ­elgitaren, sammen med musiker­vennene i bandet Skjønn Fore­ning. De spilte på samme klubbscener som Raga Rockers og Vannskrækk på 1980-tallet. Og de spilte høyt.

– Hvor lenge varte interessen for punk?

– Den har fulgt meg gjennom hele livet, selv om mitt eget ­musikalske uttrykk som artist har endret seg underveis.

– Stod teologien og rocken noen ganger i et motsetningsforhold for deg?

– Nei, spennet mellom teologien og troen min, og det opprørske i musikken, inspirerte meg. Det var Skjønn forening, som bandet vårt het.

LES MER: Åpen folkekirke ønsker en av sine egne som biskop

Kortlinjede tekster.

Ferdigstudert på MF, dreide interessene stadig mer i retning av politikk og bistandsarbeid. Uten at det gikk på bekostning av musikk­interessen.

– Jeg har alltid hatt bruk for musikken, både teologisk og ­politisk, i prekener, taler og i ­undervisning. De kortlinjede, konsise tekstlinjene og refrengene fra særlig punken, når fram. Få, men fengende ord, fungerer ofte best i de fleste sammenhenger. 
 Med årene har Sturla Stålsett fått stadig større glede og nytte av salmene han vokste opp med, men som i yngre år kom i skyggen av rocken.

– Salmene passer mitt ­etter hvert mer akustiske musikk­uttrykk bra. Jeg har også i stadig større grad oppdaget hvor mye bra det er i salmearven. ­Nyere salmediktere som Svein Ellingsen og Erik Hillestad har jeg stor sans for. Sammen med forfriskende og jordnære salmer oversatt fra latinamerikansk til norsk, har de vært med på å åpne opp salmespråket for en verdensvid kirke.

– Hva om du skulle bli Norges første rockebiskop?

– Uansett hva som skjer, må jeg klare å stå trygt i den musikalske og kulturelle tradisjonen, og i spennet mellom teologi og rock, som jeg hittil har levd i. Det er slik jeg er.