Musikk

Black metals nye ansikt

Vokalisten i Kamelot ble menighets­arbeider i Moss. Fernis i Darkthrone ble politiker. Satyricon trener på Toppidrettssenteret. – For oss har det vært en dannelsesreise, sier Kristoffer Rygg i Ulver.

Metallmusikk, særlig black metal-musikk, har lenge levd sitt eget liv, med et eget, dedikert publikum. De har også hatt sine egne musikalske, ofte også ideologiske koder, med en mørk symbolikk som ofte har skremt bort de utenfor «menigheten». Nå er flere av de mest toneangivende metallmusikerne ikke lenger ­interessert i å leve opp til mytene som er skapt rundt dem.

Roy Khantatat (46) fra Elverum var vokalist i power metal-bandet Kamelot fra Tampa i Florida fra 1998 til 2011. Da forsvant han plutselig fra bandet og metallrocken. I bransjekretser var han som sunket i jorden. Bare hans nærmeste visste at livet som rockestjerne var blitt erstattet med en hverdag som menighetsarbeider i Moss frikirke. Nylig takket han av etter fire år i jobben.

– Jobben i menigheten var en stor, men nødvendig, overgang i livet mitt. Under min siste konsert med Kamelot stod jeg på scenen foran 100.000 fans i Tyskland. Min neste jobb var å prøve å samle fire-fem ungdommer for å få i gang ei ungdomsgruppe i Moss frikirke, forteller Roy Khantatat til Vårt Land.

Sammenbrudd

Når han omsider velger å snakke om sitt nye liv etter 13 år som vokalist og forgrunnsfigur i det amerikanske bandet, forteller han også om årsaken til at han forlot den ­lukrative bandtilværelsen.

– Rockestjernebransjen ble rett og slett for tøff. Jeg var på turné halve året, og når jeg var hjemme hos kona og barna mine, så var jeg ikke til stede. Det endte med et sammenbrudd. Fremdeles går det ikke en dag uten at jeg tenker på ting som jeg ikke er stolt av fra den tiden. At jeg ble en kristen for seks år siden, var i stor grad en konsekvens av det jeg opplevde, sier 46-åringen.

I dag er mannen som hadde artistnavnet Roy Khan, og ga ut elleve album med Kamelot, sjele­glad for de fire årene i Moss frikirke. Under tiden som menighetsarbeider tok han også initiativet til Moss Free Skate.

– Med en offentlig skatepark som nærmeste nabo til menighetshuset, så jeg muligheten for en møteplass mellom kirken og skaterne i byen.

LES OGSÅ: Bruker tungetale som kunst på ny plate

Fikk kall

 Hva har jobben som menighetsarbeider betydd for deg?

– Det har først og fremst gjort noe med egoet mitt. Som rockestjerne fremsto jeg tøff og sterk. Publikums jubel og bandets suksess gjorde at jeg kunne føle meg veldig ovenpå. Da ble spranget til å føle at jeg var et vanlig, sårbart menneske stort. Alle kan vel føle seg både oppe og nede, men kontrastene blir så forsterket, nærmest til det ekstreme, når man er i en utsatt rockestjerneposisjon. Dette har jeg fått bearbeide gjennom en helt vanlig jobb som den jeg har hatt i menigheten i Moss, som jeg også følte jeg fikk et kall til. Selv om jeg slutter i jobben, kommer jeg, kona og de tre barna våre til å fortsette å gå i menigheten.

– Har du lagt musikken på hylla?

– Nei, og jeg har noen planer. Det får vi komme tilbake til.

Pastor Petter Lande Johansen i Moss frikirke er full av lovord om Roy Khantatats arbeid i ­menigheten.

– Roy har klart å skape et unikt fellesskap med de unge i menigheten. Arbeidet i Ungdomsklubben har vært preget av gjensidig respekt.

Mangeårig metallrocker i Kamelot, Roy Khan, blir takket av ungdomsklubben i Moss Frikirke for innsatsen som menighetsarbeider.

Som rockestjerne fremsto jeg tøff og sterk. Publikums jubel og bandets suksess gjorde at jeg kunne føle meg veldig ovenpå. Da ble spranget til å føle at jeg var et vanlig, sårbart menneske stort. 

Roy Khantatat var vokalist i power metal-bandet Kamelot før han ble menighetsarbeider i Moss frikirke


Politisk møtevirksomhet

Gylve Fenris Nagel i Darkthrone­ fikk nylig internasjonal oppmerksomhet da det ble kjent at han sitter som varamedlem for Venstre i Oppegård kommune. Det som startet med en 11. plass på kandidatlisten ved fjorårets kommunevalg, har nå ført til at black metal-veteranen de neste tre årene må belage seg på politisk møtevirksomhet innimellom bandøvingene. På Darkthrones hjemmeside, som er det eneste stedet Fenris ønsker å kommentere sitt politiske arbeid, skriver han blant annet:

– Jeg må stille på møter hvis nummer én og to på lista ikke kan møte. Det er også nyttig for meg å stille på de fleste gruppemøtene, dessuten er det mange dokumenter og mail som må ­leses. Vi får se hva som skjer ­etter de tre årene. Jeg har egentlig ikke tid til dette.

LES OGSÅ: Det er blitt kalt djevelmusikk, med et fjortispublikum. I dag er tungrocken familieunderholdning

Metallfolk løfter jern

Redaktøren i bladet Metal Hammer, ­Espen Nørvåg Slapgård, tror metallfolks dreining mot interesser man slett ikke forbinder med musikkstilen deres, skyldes at de har holdt på såpass lenge at de nå har slått seg til ro i livet.

– De fleste har beholdt «ånden» i metallmusikken, men de føler ikke at de trenger å være opprørere lenger. Flere er dess­uten blitt foreldre. Derfor gjør de som de vil, uavhengig av imagen til bandene deres.

Derfor synes ikke Slapgård det er så merkelig at Roy Khantatat gikk fra metalbandet Kamelot til menighetsarbeid i Moss frikirke heller. Eller at Slayer-medlemet Tom Araya nylig presenterte seg som katolikk.

– For noen vil det sikkert være vel så overraskende at Kjetil «Frost» Haraldstad og ­Sigurd «Satyr» Wongraven fra Satyricon for tiden trener fast på Topp­idrettsenteret i Oslo, smiler Slapgård.

LES OGSÅ: Holmenkollen kapell er blitt yndet mål for tungrockturismen

Ideologien borte

Poeten og forfatteren Håvard Rem ga i 2010 ut boken Innfødte skrik, om norsk svartmetall. Han mener Satyricon-karenes treningsiver føyer seg naturlig inn i sunnhetsprofilen til bandet.

– De har visstnok alkoholforbud i bandbussen sin også.

Rem minner, i likhet med ­Metal Hammer-redaktøren, om at også metallrockere blir eldre, og endrer seg underveis.

– Sent i tenårene kalte noen i Satyricon seg satanister, eller­ odinister, og regnet seg som ganske rasistiske. I dag er de i 40-årene, og mye har skjedd i livene deres. Og ikke bare hos dem: Etter år 2000 finner vi omtrent ikke ideologi i norsk black metal lenger. Det er forresten ikke uten grunn at jeg i boken min kaller svartmetallere «får i ulvelær», for de aller fleste er veldig snille folk, sier Rem.


Det gjaldt også black metal, som første gang jeg hørte det virket veldig fremmed. Så oppdaget jeg at tonen i musikken hadde en god del til felles med et klassisk musikkuttrykk.

Kjetil Bjerkestrand, musiker


Satanister

– Da det var medie­oppslag og mye snakk om black metal på 1990-tallet, var det bare en ­liten gruppe som var bekjennende satanister. Langt flere benyttet seg av imaget. De hadde lært seg noen sitater av Anton Szandor LaVey, som grunnla Church of Satan, forteller Espen Slapgård.

Også amerikanske Deicide, hvor vokalisten Glen Benton hadde brennmerket oppnedkors i panna, og T-skjorte med «Drep de kristne», da de spilte i Norge tidlig på 1990-tallet, mener Slapgård var mest staffasje.

– Selv om Glen Benton ikke er satanist per definisjon, er han sterk motstander av både kristendom og annen religion, noe som fremdeles preger tekstene til bandet.

For Selim Lemouchi i nederlandske The Devil's Blood stakk det mørke og overnaturlige ­dypere.

– Da jeg intervjuet ham for ­Metal Hammer, etterlot han ingen­ tvil om at han var satanist, sier Slapgård.

LES OGSÅ: Selger kubbelyset «Kirkebrann»

Ytterpunkter

Black metal-bandet Satyricon, av mange regnet som et av verdens fremste innen sin sjanger, har innimellom treningsøktene på Topp­idrettssenteret samarbeidet med tidligere kirkemusiker og medlem i KGB (Kristne gutters band), Kjetil Bjerkestrand. For tre år siden hjalp sistnevnte bandet med å skrive nye arrangementer til en konsert med Operakoret i Den norske opera. Dét samarbeidet lå ikke akkurat i kortene da en ung Bjerkestrand spilte for ­Minikoret i Storsalen, og Satyricon noen år senere hadde image som et ­satanisk band.

– Vi representerte to ytterpunkter, ja. En gang ble jeg beskyldt for å miste ånden i musikken da jeg endret rytmen. Det var veldig stigmatiserte holdninger til musikk og miljøene de representerte, både fra kristent og verdslig hold. Heldigvis forandret det seg.

###

Felles tone

Bjerkestrand oppdaget at stadig flere musikere han jobbet med ikke ønsket å bli låst fast i et bestemt miljø, og at det skulle legges begrensninger på deres musikalske uttrykk.

– Jeg oppdaget at det var kvaliteter i for meg ukjent musikk. Jeg trengte bare tid på å skjønne det. Det gjaldt også black metal, som første gang jeg hørte det virket veldig fremmed. Så oppdaget jeg at tonen i musikken hadde en god del til felles med et klassisk musikkuttrykk. All musikk er jo egentlig laget, men når helt ulike uttrykk møtes, og tonespekteret utfordres, kan det likevel oppstå noe nytt. Det var nok derfor ­Satyricon ville jobbe med meg, sier Kjetil Bjerkestrand.

Innimellom øvingene har han også oppdaget at folk med vidt forskjellig musikalsk og miljømessig bakgrunn, kan ha en felles menneskelig klangbunn.

– En medvirkende årsak kan være at både Sigurd Wongraven (Satyricon) og jeg har hatt kreft. Da er ikke veien lang til å snakke om døden, og troen, uansett hvor man kommer fra.

Metal Hammer-redaktør Slapgård minner om at musikalske opprør og motsetninger, med de ekskluderende holdningene det har medført, alltid har normalisert seg.

– Det Elvis startet i 1955, Alice Cooper i 1971, punkerne i 1976, og svartmetallerne i 1991, ble også gradvis stuerent.

LES OGSÅ: Støttet kirkebranner - får plass på scenen

Tvangsmessig

Kristoffer Ryggs Ulver var blant de første bandene som av mange fikk merkelappen black metal her i landet. Etter albumene Bergtatt (1995), Kveldssanger (1996), og Nattens Madrigal (1997), ble 1998-utgivelsen Themes From The Marriage Between Heaven And Hell (med tekster av den ­irske, kristne mystikeren William Blake) for flere en overraskelse. I 2013 ga Ulver ut Messe I.X-VI.X, med Tromsø Kammerorkester.

– Når man er 17-18 år, leser man ofte tekster, og forholder seg til terminologi og teologi, på en kanskje mer direkte og bokstavelig måte enn senere i livet. Temaene vi valgte på de første låtene våre var selvsagt også mer tvangsmessige når det gjaldt egen identitet. Vi hadde en sterkere trang til eksplisitte metaforer, uten å se det store bildet, sier Kristoffer Rygg.

###

Dannelsesreise

Ulver-sjefen innrømmer at deres tidlige bruk, og enkle oppstilling, av ord og uttrykk som for eksempel Lucifer, fallen engel og Satan, kunne være nokså barnslig.

– Alt det der var – og er – uansett en del av et kristent verdensbilde. Akkurat dét skjønte vi ganske tidlig, og i black metal ble det fort mye enkle fornektelser bare for å være trassig liksom. Derfor var ikke nødvendigvis veien for oss, etter hvert som vi ble eldre, så lang til å gi ut ei plate med tekster av den kristne mystikeren William Blake. Her tangeres jo bibelhistorien, uten at det er udelt positivt. At vi rent musikalsk er inspirert av Arvo Pärt, som også er en betydelig kirkekomponist, er heller ikke noe nytt. Jeg kjøpte Pärts hymne Te Deum allerede i 1993, og ble beveget av musikken. For ham var det en hyllest til himmelriket, gudfryktig som han var, og sikkert fremdeles er. Min egen musikalske reise har siden vært en slags dannelsesreise, sier Kristoffer Rygg.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk