Kunst

Bergensk bildestorm

Der kalvinistene renset kirkerommet for bilder, hadde Luther en mer pragmatisk tilnærming. Det kan ha reddet norsk middelalderkunst.

Det er ikke bare i Palmyra at kunsten rives ned med religiøs begrunnelse. I den tidlige reformasjonen gikk det tidvis hardt for seg på kontinentet – bilder og statuer ble ødelagt, ikoner ble brent.

– I Norge er store mengder bilder og statuer fra middelalderen bevart, i motsetning til i de deler av Nord- og Vest-Europa der de andre protestantiske retningene var dominerende. I England blant annet, er det nesten ingen ting tilbake.

Det forteller Kristin Bliksrud Aavitsland, kunsthistoriker og professor ved Det teologiske menighetsfakultet.

LES OGSÅ: Barbariske bildestormere

Bergensk bildestorm.

Et unntak blant reformvillige norske geistlige, var superintendent i Bergen, Jens Skielderup. Han var inspirert av den mer radikale reformasjonen i kalvinistisk retning og satte i gang en kortvarig runde med ikonoklasme – religiøst motivert bildeødeleggelse. Selv om ødeleggelse kanskje er et i overkant sterkt ord.

– Han fikk bilder og skulpturer fjernet fra domkirken. Elever ved Katedralskolen satte også opp et slags ikonoklastisk skuespill. Men bildestormen var kortvarig. Han havnet i konflikt med byrådet og verkene ble tilbakeført, forteller Aavitsland.

LES OGSÅ: De romerske statuene hadde klær

Kalvinistisk bildeforbud.

Kontrasten er stor til Genève, der Jean Calvin meislet ut sin hardere tolkning av bildeforbudet, forteller Bernt T. Oftestad professor emeritus i teologi ved Det teologiske menighetsfakultet.

– Reformasjonen i Sveits, med Calvin i spissen, var svært negativ til bilder. Går du inn i domkirken i Genève kan du selv se hvordan hodene av både helgener og demoner er meislet av.

Forklaringen på bildeforbudets gjenoppstandelse i kalvinismen er ifølge Oftestad todelt. Det er for det første snakk om en svært ordrett tilnærming til bibelen.

LES OGSÅ: Hvor er kvinnene som kan Luther?

Sjel versus legeme.

– I kalvinismen er åpenbaringen i absolutt forstand knyttet til teksten, og de ville fastholde bildeforbudet fra Det gamle testamentet, sier Oftestad.

For det andre var skillet mellom Gud og representasjoner av Gud, mer absolutt i kalvinismen enn i lutheranismen.

– Guds nærvær kunne ikke knyttes til det konkret fysiske som til for eksempel nattverdens innviede brød. Man mottok ikke Kristi legeme med munnen, men på rent åndelig. Å kysse bilder av Kristus eller jomfru Maria og vise med ærbødighet ble derfor både meningsløst og avgudsdyrkelse.

LES OGSÅ: Tyskland satser på at jubileum skal redde sovende småbyer og kirker i fritt fall

Pedagogisk tilnærming.

Martin Luther tolket bildeforbudet hakket mer pragmatisk enn Calvin, forklarer Oftestad.

– Det var tilløp også i Wittenberg, men det ble raskt avverget. Lutter sa at bildene kunne brukes pedagogisk så lenge de ikke var være gjenstand for tilbedning.

Lutherdommen anså bilder som uviktige og tilla dem ikke særlig vekt.

Aavitsland forteller at vi i norske kirkerom, særlig under Jens Skielderups jurisdiksjon på vestlandet, kan se spor etter en kort periode i norsk reformasjon der bildeforbudet gjorde seg gjeldende.

– I en del kirker henger fortsatt katekismetavler. De har ikke bilder, men til gjengjeld påskrifter, nattverd for eksempel, sier Aavitsland.

LES OGSÅ: Reformasjonens ukjente kvinner – de forandret Europa

Ned fra korset

I kalvinistisk, men også i andre reformatoriske retninger som hos blant annet hernhutene, medførte bekreftelsen av bildeforbudet ikke bare til at mye middelalderkunst ble ødelagt. Det la også grunnlag for en ny retning i kirkekunst og -utsmykning.

– Fraværet av bilder gir et mye mer nakent kirkerom. Også krusifikset hadde de problemer med, det skulle være tomt. En faktisk avbildning av Jesus på korset ble problematisk. Å tilbe avbildninger ble sett som avgudsdyrking.

Unntak for Rembrandt.

En annen og mer kuriøs konsekvens, var at stillebenet ble født. Tradisjonen for bibelmotiver passet dårlig inn i den reformerte, nederlandske kirke, også den sterkt inspirert av Calvin. Da var bugnende fruktfat et passende ufarlig motiv. Av ukjente årsaker fikk Rembrandt som den eneste lov til å male bibelske scener.

LES OGSÅ: Kristne raserte kirker

Olavsskrinet.

I lutheranismen var tilnærmingen mer pragmatisk, og når Olavsskrinet la ut på sin skjebnesvangre reise, var det en konsekvens av reformasjonen. Men å kalle det bildeødeleggelse, er en misforståelse.

– Skrinet ble fjernet fra Nidarosdomen av Olav Engelbrektsson første påskedag 1537. Han brakte det i sikkerhet for danskekongens menn til borgen sin på Steinvikholmen, forteller Aavitsland.

Først tre tiår seinere, i 1564, kom en herjet utgave av skrinet tilbake til Nidaros. I 1568 ble skrinet nok en gang offer for kontroverser. Enden på visa var at St. Olav havnet i en umerket grav, antagelig i nærheten av Nidarosdommen.

Enevelde.

– Et underkommunisert poeng ved reformasjonen i Danmark-Norge er at det samme dokumentet som avskaffet den katolske kirken tok fra Norge siste rett av selvstyre. Med reformasjonen forsvant riksrådet, sier Aavitsland.

Det er altså ikke bare snakk om uønsket dyrking av en helgen, men vel så mye snakk om politikk.

– Det var nærmest et statskupp som satt all norsk selvstendighet ut av spill. Olav var selve symbolet for hovedsetet for hele den norske kirkeprovinsen.

Aavitsland minner om at det var en stor jurisdiksjon som omfattet øyene i vest, Island og Grønland.

– Kirkemakten hadde vært en my mer effektiv administrasjon enn statsmakten. Kongen satt langt borte, i København, mens kirken var allestedsnærværende. I denne sammenheng blir det klart at det handlet om mye mer enn bildeødeleggelse, sier Aavitsland.

LES OGSÅ: Ønsker ikke reformasjonen i muslimsk reprise

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst