Bedre uten ord

Torill Kove er noe så eksotisk som en norsk oscarvinner. I 2007 ble hennes animasjonsfilm Den danske dikteren tildelt Oscar for beste kortfilm. Siden har hun høstet mer anerkjennelse, blant annet for bildebøkene Min bestemor strøk kongens skjorter og Den danske dikteren. Hun har også hatt regien på den første langfilmen om Albert Åberg og så har hun illustrert Henrik Hovlands bøker om krokodillen Johannes Jensen.

Bok og film

I disse dager er en ny fortelling klar, den kommer som bok og film samtidig. Tråder handler om kjærlighet og tilknytning, intet mindre. Filmen er helt uten ord, mens boka har en kort, liten tekst på de fleste sidene.

Ganske ubehagelig

Ideen med trådene er morsom, men krevende. De er der både som påminnelser om utallige muligheter i vilden sky, og som bånd mellom mennesker. Figurene holder fast i trådene, blir trukket i ulike retninger og noen ganger bundet til andre mennesker av dem. Dette er lett forståelig symbolikk, og det skulle være helt unødvendig med teksten som er trykket på tegningene. Den virker irriterende overflødig, og rommer i tillegg kjedelige og lite barnevennlige formuleringer som «Lære å leke og mestre nye ting» og «lære å stå på egne ben». I enkelte av tegningene kan trådene gi assosiasjoner til ufrihet. Tanken er å formidle fellesskap, trygghet og tilknytning, men det legger også opp til andre tolkningsmuligheter, som er ganske klaustrofobisk ubehagelige. Dette kan man naturligvis utnytte til samtale med barnet, og sånn sett gjør det boka rikere, men det er noe med helheten i fortellingen som ikke inviterer til den slags. Den handler om «jeg» som trekkes mot et lite barn, og blir opptatt av å gi dette barnet nærhet og omsorg. I en barnebok er det krevende at den voksne er «jeg» og at barnet er «et lite barn».

Kulturnøytral

Strekene til Torill Kove er rene og klare. Det er egentlig fint, for det skaper konsentrasjon, så det som framstilles, blir uten konkurranse fra omkringliggende elementer. Men i denne boka oppleves de som pregløse og kjedelige. Trolig henger det sammen med teksten de kombineres med. Man får assosiasjoner til sånne rase- og kulturnøytrale brosjyrer fra UNICEF, der alt er så riktig og klart at nysgjerrighet og fascinasjon blir liggende ubrukt. Denne opplevelsen forsterkes av at fortellingen er så «riktig».

Jeg opplever altså ikke denne boka som noen fulltreffer. Men noen av tegningene formidler fine stemninger. Best kan den fungere hvis man «leser» bare bildene, og hopper over bokstavene.