Hans Sandes bok Pappa er sjørøvar, som en gruppe jødiske foreldre har reagert på, er noe så sjeldent som en tydelig politisk barnebok.
Boka handler om Israel-Palestina-konflikten. Det er modig av Sande. Konflikter av denne typen er ikke alltid enkle å få inn i barnebøkenes format og sjangerkrav. Sande har klart det, til glede for noen og til ergrelse for andre. For Hans Sande er tydelig: I konflikten tar han palestinernes side. Det er bokens premiss. Lik det eller ikke.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av den andre barneboka, Rosas buss.
Smugling. Sjø-røverne er altså Tuva og pappaen hennes. Han har en tankbil, og sammen kjører de fra lille, koselige Norge via Finland, gjennom mange andre land – til de kommer til Palestina. Israelske soldater stopper dem og nekter dem å kjøre videre til palestinske områder selv om de bare har vann i lasten. Men en flaske brennevin gjør susen. Soldatene slokner, og Tuva og sjørøverpappaen kjører stille forbi. Vannet tas imot med glede i den palestinske flyktningleiren. Tuvas venninne Lamia kan endelig få vanne appelsintreet sitt.
Misnøye. Dette har vært gjenstand for debatt. Den israelske ambassaden uttrykte misnøye med utgivelsen. Og man kan godt hevde at boken er «politisk korrekt». Men det er i det minste helt åpent og uttalt. Da kan man forholde seg til det. Akkurat som man kan forholde seg til ambassadør Michael Eligal som i et klagebrev til kulturministeren skrev at «Den måten Israel og dets soldater, et vennligsinnet land og en vennligsinnet hær, blir presentert i en bok for små barn, er forferdelig». Hva nå en vennligsinnet hær er.
Vann. Selv om Hans Sande skriver boken inn i en stor pågående konflikt, har den likevel andre dimensjoner. Konflikten illustreres gjennom noe så konkret og livsviktig som vann, ikke religion. Boken er også, både i tekst og illustrasjon, en krass fremstilling av fordelingen av goder i verden, og boken viser mest av alt hvordan politiske konflikter rammer uskyldige barns hverdag, liv og oppvekst. Her lykkes Sande, for i møtet mellom Tuva og Lamia er en grunnleggende erkjennelse av behovet for et sted å høre til. Et ønske om å leve fredelig og ha det bra. Kontrasten mellom vannmangelen i flyktningleiren og overfloden, av vann og av alt, i Norge, er stor. Tuvas reise blir en dannelsesreise.
Urettferdig. Israel/Palestina-problematikken presenteres naturlig nok ikke i all sin dybde, heller tvert imot. Her er israelerne slemme og palestinerne snille. Israelere bor i overflod, palestinere har ikke engang vann til trær og dyr. Hvorfor ting er som de er, sies det lite om. Tuva spør ikke, heller.
Det er med på å gjøre andre aspekter enn den stadig vanskelige diskusjonen rundt Israel/Palestina-konflikten interessante. Hans Sande reiser mange etiske problemstillinger med denne boka. For hvem sier det er riktig å stjele vann fra barns svømmebasseng (som Tuva og sjørøvarpappaen gjør på israelsk side)? Hvem sier det er riktig å lyve (selv om det er for en god sak)? Men over alt: Hvorfor oppfører mennesker seg på en slik måte at det skal være nødvendig å bygge murer mellom oss? Slik at ikke alle kan bo hjemme, slik at ikke alle har nok vann? Noe som igjen kan formuleres slik Tuva i boken gjør: «Det er så URETTFERDIG!»
Demoniserende? Boken kan leses, om man vil, som stereotypiserende og demoniserende, slik provoserte og bekymrede foreldre til norsk-israelske barn gav uttrykk for i et brev til kunnskapsministeren i januar. Men legg merke til dette: «Voksne» er mindre viktige i denne boka. De slemme er «soldatene» (ja, de er israelske, men mest av alt er de soldater). Barna er ikke slemme, barna representerer gode krefter. Barna finnes på begge sider. Det demoniserende kan like gjerne være noe som leses inn i boken. Stereotypene kan kobles til etnisitet – eller ikke. Boka åpner for flere lesemåter.
Snarere enn å lære barn å ta side i konflikter og skylde på den ene eller den andre, er dette en bok som bråker, og det som bråker er Tuvas rop om urettferdighet.
Griper inn. Silje Granhaugs realistisk-urealistiske illustrasjonsstil med en collage av foto og tegning viser både det virkelige og uvirkelige i denne urettferdige verdenen. Det er ikke fantasi, vi ser fotografier av levende mennesker som griper inn i en tegneserieaktig hverdag. Kan hende ville vi helst lest verden som tegneserie. Men den er ikke slik. Illustrasjonene er fartfylte og sier noe om nødvendigheten av å gripe inn i urettferdigheten, en urettferdighet det koselige Norge kan distansere seg fra, kan se på som tegnet virkelighet, eller som noe langt, langt borte. Tuva er handlende, virkelig, reell. Engasjement er ikke nødvendigvis fritt for etiske og moralske problemstillinger. Heldigvis. Og om noen barn ønsker å bli sjørøvere etter å ha lest denne boka, er det ikke sikkert det er det verste som kan skje.
