Ateisten svarer de troende

Han sitter i barndomshjemmet sitt på Larkollen utenfor Moss. Det er et koselig trehus, med lys og luft under taket. Tre høyder med BBB-reoler fulle av bøker er det plass til, og enda kan tankene sveve over. Påskeliljene på stuebordet skinner, og det bleke lyset fra februardagen finner veien inn gjennom de store vinduene fra terrassen.

Forfatteren byr på kaffe. Og et åpent sinn. Ikke krim og fotball nå. Han har hendene rolig i fanget.

Min tro. For to og et halvt år siden ble Jon Michelet intervjuet i vår serie Min Tro. Her bekjente han seg som ateist: «Jeg tørster nok etter troen, men for meg blir det en ørkenvandring. Jeg finner ikke noen kilde.»

Omsorg. Dette vekket omsorgen hos en del av våre lesere. De tok pennen fatt og ville hjelpe den søkende forfatteren i hans ørkenvandring. Varme, hjelpsomme brev. I ett av dem skriver Karen: «Eg har ikkje bedt for deg før, men no vil eg byrja gjera det. At også du må få opplatne augo, og ta imot Jesus. For han har gjort alt ferdigt også for deg. Lukke til vidare!»

Michelet ble rørt. Han skriver i boka som nå er publisert på Internett: «Man må ha et hjerte av stein for ikke å la seg bevege av at en fremmed ber for seg. Mitt hjerte er ikke av stein, det er av kjøtt og blod, pluss en mekanisk ventil som er av titan og karbon.».

Kreft. Allerede den gangen hadde han hilst på dødskreftene. De markerte seg med en akutt, livstruende hjertelidelse i 2002. Andre gangen var da han fikk diagnosen prostatakreft i juni i fjor.

Internettbok. Kreften ga ham krefter. Samt nye baner for tankene. Og da han under en opprydding fant brevene han hadde fått etter intervjuet i Vårt Land, bestemte han seg for å svare. Det skulle skje i form av ei bok. Nå ligger den søkbar på nettsida som er opprettet spesielt for anledningen: jonmichelet.com.

Her siterer han fra brevene, og bringer sine refleksjoner. Det er blitt et solid utspill til debatt.

Grasrota. – Disse brevene kom fra folkedypet. Jeg har normalt ikke kontakt med den kristne grasrota. Der og da gjorde det kanskje ikke så sterkt inntrykk, men da jeg fant dem igjen etter at jeg hadde fått kreftdiagnosen, tenkte jeg om igjen på dette. Jeg ønsket rett og slett å utfordre meg selv på min egen ateisme, sier Jon Michelet.

Han hadde registrert at folk på venstresida før ham hadde endret syn og blitt religiøse etter at de var blitt rammet av alvorlig sykdom. Hvordan kunne han vite at det ikke ville gjelde ham også? Ateisme er et alt for alvorlig standpunkt til å ta som en selvfølge, mente han, og satte i gang å skrive. Det begynte som svar til brevskriverne, og utviklet seg etter hvert til ei hel bok, som handler både om hans egen prosess under kreftbehandlingen, og om refleksjoner omkring andres ytringer om liv, død og religiøs tro.

– Hvem skrev du for?

– Først og fremst skrev jeg for meg selv. Jeg ville til bunns i ting. Og så ville jeg gjerne at de som hadde skrevet til meg, skulle få et slags svar. Syntes jeg skyldte dem det.

– Har du fått noe respons som tyder på at de har lest dette?

– Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk som har lest, men ikke akkurat fra disse brevskriverne. Men så er da også boka ganske nylig lagt ut på nettet. Det tar nok litt tid før folk oppdager den.

– Hvorfor valgte du denne måten å publisere på?

Rått og raskt. – Det er et eksperiment. Og så passet det godt i denne sammenhengen, for boka er svært personlig, den er raskt skrevet og jeg syntes den skulle få komme uredigert ut. Rått og raskt, det passer på Internett. Dessuten har jeg et håp om å nå kanskje særlig ungdom med denne måten å publisere på, sier Michelet.

Han legger heller ikke skjul på at han har ei ny krimbok rett rundt hjørnet. Og to sjøbøker fra i fjor er knapt tilbakelagt. Man skal ikke gå i beina på seg selv heller.

– Brev fra de troende spenner opp et bredt lerret og inviterer til religionsdialog. Håper du å dra i gang en skikkelig debatt med dette?

Store spørsmål. – Mye av debatten om religion i Norge i dag er preget av saker som homofili og homofiles rolle og rettigheter. Det er viktig nok, men de virkelig store spørsmålene, som liv, død og evighet er blitt borte i debatten. Jeg synes at mange som deler mitt ateistiske synspunkt, bør tenke gjennom hva ateisme er. Ja, jeg ønsker meg en debatt om religion, og det er viktig at den blir OM og ikke MOT religion. For meg er ikke Gud og religion noen hovedfiende. I den venstresidetradisjonen jeg står i, er det viktig å si dette. Det har vært perioder da vi har tenkt at religion bør avskaffes. Men det blir jo helt feil! Trossamfunnene skal få være frie, og de skal ikke herses med av oss som ikke tror, sier Michelet bestemt.

Et forlatt barn. Han sier «oss som ikke tror». Og boka levner ingen tvil om at han er like uforferdet ateist selv etter å ha spavendt både egne tanker og andres innspill gjennom 43 kapitler i boka si. Skjønt kanskje ikke helt uforferdet. Han avslutter slik: «Jeg er ikke et av Herrens barn. Men jeg føler meg som et barn der jeg ligger og kaster meg rastløst på mitt leie. Et forlatt barn, en foreldreløs unge, overgitt og prisgitt skjebnen. Famler i mørket. Finner lysbryteren. Drikker vannet av nattflaska. Drømmer at jeg er en gammel måke som svever over skriftens hav. Lander på skumtoppet sjø, i en kaskade av bokstaver, a, b, c.Setter endelig punktum her.»

– Er du ferdig med å fundere over disse spørsmålene nå?

Undringen. – Nei, ferdig med dette blir jeg aldri. Undringen over livet og livets avslutning bærer jeg med meg hver dag. Den slipper ikke taket.

– Er det du tenker om dette blitt endret gjennom denne prosessen?

– Jeg fant ikke tro ved å skrive om tro. Jeg har prøvd å være så ærlig jeg kan.

– Er du skuffet?

Sjela mi. – Nei, men jeg er heller ikke spesielt stolt. Sånn er sjela mi skrudd sammen. Jeg skjønner de troende. Og jeg misunner dem. Det kunne være godt å ha en myndig Guds skipperneve å gripe tak i når det stormer. Men jeg kan ikke det. Det plager meg ikke, men jeg er heller ikke helt forsonet. Det er en uro for meg i dette å vite at døden ikke er noe annet enn punktum. Det fyller meg med.... age, for å bruke et gammelt ord, sier han.

Tenksom. Hadde det ikke vært for at han er forfatter, ville jeg kanskje ha tilføyd «tenksomt». Men det blir litt platt. Den 63 år gamle ordkunstneren sitter der og byr på sine ærlige tanker om det store alvoret i livet. Det er klart han er tenksom.

– Det er et realt stykke refleksjon du har levert, og som nå ligger der ute i verdensrommet og venter på å bli tastet ned til en skjerm foran menneskers øyne. Tenker du i blant at du fortjener at det ordner seg uansett mellom deg og Gud hvis han finnes, siden du tar det så alvorlig og ellers er en godviljens mann?

Helgardering. – Jeg har vært på vakt overfor meg selv, om jeg driver med en form for helgardering her. Ville jeg nærme meg Gud gjennom å skrive om Gud? Men det går ikke. Man kan ikke jukse seg til tro. Ikke kan man skremmes til tro heller.

Sier Jon Michelet. Han har trukket sin konklusjon. Men han føler ingen trang til å misjonere for den. Kristne misjonerer for sin tro. Det er et tankekors for ham at han ikke føler en tilsvarende trang til å misjonere for sin ikke-tro. Betyr det at han ikke er overbevist nok? At det han har kommet fram til ikke holder? Nei, han mener ikke det. Rett nok ville det kunne føles som en bekreftelse om han kjempet for å få andre til å innta hans ateistiske standpunkt. Men den bekreftelsen vil han klare seg uten.

Naken. Han har selv stilt seg naken overfor disse utfordrende tankene, har trukket sin konklusjon, og har stor respekt for at andre kommer til andre konklusjoner. Men den store samtalen, den vil han gjerne være med på.

[ Les Jon Michelets bok her. ]