Vi er så nær dem. Dette er Norge nettopp nå. Pål og faren hans, Roger, er helt vanlige, kanskje med et lite unntak for at Pål er en usedvanlig nydelig og grei 12-åring, og at faren hans er litt i overkant ubehjelpelig. Men det skriver vi på kontoen for filmspråk, og kjøper fortellingen rå.

Angår oss. Moren har vært bærebjelken i denne familien. Når hun faller fra, hjelper det ikke at både far og sønn har nøkkel til en grei liten leilighet, og har jobb og skole å gå til. Alt går fullstendig i stå for Roger. Og det til tross for at han har forståelsesfulle kolleger, og gode venner som stopper ham i butikken og spør hvordan det går. Ikke minst i disse personene kjenner vi oss igjen, slik at vi blir trukket inn i historien, og opplever at den angår oss. Nettopp den himmelropende avstanden – på kloss hold – mellom livet som går sin vante gang og katastrofen som rammer vår lille familie, er det som gjør denne filmen så nærgående. Det er ikke et fjernt fantasisted, det er her i nabolaget.

Utfordringer. En av de store utfordringene for Pål og Roger er at de egentlig ikke har pleid å gjøre så mye sammen. I tillegg mangler Roger elementær kunnskap om hva som skal til for å holde et moderne dagligliv gående. Han har vært familiens humørspreder og bajas, og når sorgen kommer og spiser opp alt humøret, er det ikke stort å bygge på. Fridtjov Såheim spiller den druknende faren med livet som innsats. Hans desperasjon står til troende både når han feigt skygger unna alle vanskelige konfliktsituasjoner og når han roter seg opp i slåsskamper på puben. Riktignok har vi av og til lyst til å filleriste Roger fordi vi ser hvor feil handlinger han velger, men samtidig lar Såheim oss også se smerten inni den tøffe mannen som prøver å holde fasaden.

Vennlighet. Barnevernet har også en plass i denne filmen. Det er Roger selv som varsler om at han ikke greier å ta ansvaret for sønnen sin. Påls møte med de velvillige kuratorene der virker realistisk. Og vi får ikke noe skrekkbilde av overgrepspersoner slik vi kjenner dem fra enkelte tabloidoppslag. Også sykehuset som vi kommer innom, gjør sitt aller beste for å hjelpe, og håndterer hendelsene med rutine og vennlighet.

Kjærlighet. Likevel hjelper det ikke. For det er ikke rene laken, medisinsk pleie og faste rammer som er løsningen på Påls og Rogers problemer. De har kjærlighetssorg og trenger hverandre. Takket være Påls sterke instinkt, tar utviklingen en riktig retning etter hvert. Og selv om Matias Armand Jordal ikke serverer oss en «happy ending», setter han far og sønn på et såpass godt spor at vi ikke går helt knust ut av kinosalen. Men at vi har fått litt å tenke på, er helt sikkert. Dette er det mest gripende jeg har sett på film så langt jeg kan huske.

Fabelaktig. I tillegg til det som allerede er nevnt, er det to faktorer som løfter denne filmen så den får slik kraft. Det ene er valget av Odin Waage til å spille Pål. Den unge gutten gjør en fabelaktig fin studie, så vel i sorg og sinne som i hverdagslige situasjoner.

Musikken. Det andre jeg vil nevne er filmmusikken, som nennsomt fargelegger opplevelsen. Den tilfører stemninger og følelser uten et øyeblikk å vippe over i det sentimentale. Særlig sterkt virker bruken av hardingfela med alle dens understrenger, og sangen «Min gut» framført av Bukkene Bruse på ei ti år gammel plate. Her synger Arve Moen Bergset selve kjernebudskapet i filmen og om den veien hver og en av oss må gå: «Ein veg av val, men òg av lagnad».