Den kjente biologen og popularisator av naturvitenskap, Richard Dawkins, har nylig gitt ut en bok med tittelen «Gud – en vrangforestilling». Dawkins er ateist, en ateist av det aggressive slaget. «Hvis denne boken fungerer slik det var min hensikt, vil religiøse lesere som åpner den, være ateister når de legger den fra seg. For en formastelig optimisme! Innbarkede troende er selvfølgelig uimottakelige for argumenter.» Dette sitatet er dessverre typisk for den stil boken er holdt i. Dawkins er så overbevist – jeg hadde nær sagt hellig overbevist – om sine argumenters gyldighet, at dersom man avviser dem kan det bare skyldes ett av to. Enten er man intellektuelt undermåls, så man ikke forstår Dawkins' argumenter, eller også er man uredelig, siden ingen virkelig smart person kan være uenig i dem.

Pinlig

Noen anmeldere av Dawkins' bok, som selv er ateister som han, har følt seg ille berørt av hans nedlatende holdninger overfor alle som er uenige med ham, og ikke mindre pinlig berørt av Dawkins' åpenbare stolthet over selvvalgt kunnskapsløshet om alt som har med religion og teologi å gjøre. Dawkins' begrunnelse for denne erklærte kunnskapsløshet er like enkel som den er avslørende. Det er like meningsløst å beskjeftige seg med teologi som det er å bruke tid på «alvologi» eller «nissologi.» Gud er like lite virkelig som alver og nisser, følgelig føler Dawkins den samme stolthet over ikke å ha satt seg inn i teologiske spørsmål som han er stolt over ikke å ha brukt mye tid på alver og nisser.

Jeg har spurt meg selv under lesningen av boken hva denne konsekvent nedlatende holdning kommer av. Og svaret aner meg: For Dawkins er den vitenskap han selv er ekspert på, evolusjonsbiologi, et klart alternativ til all religiøs verdensforklaring. Der darwinismen rår grunnen, utelukkes alle religiøse forklaringer, og omvendt.

Dyktig

Dersom man godtar dette premisset, blir Dawkins' holdninger til en viss grad forståelige. Det er ingen tvil om at Dawkins er en dyktig evolusjonsbiolog. Det er heller ingen tvil om at han har møtt mye uforstand fra ivrige kristne apologeter som bare er enige med ham på ett punkt – nemlig at skapertro er uforenlig med evolusjon. For disse kristne blir det da et mål å gjendrive Dawkins på det felt der han virkelig har fagkunnskap. Jeg er ingen ekspert på evolusjonsbiologi, men jeg tror jeg har forstått tilstrekkelig av den til å innse at mange kristnes motargumenter simpelt hen ikke holder faglig mål. Da er det forståelig at Dawkins reagerer med en viss arroganse. Jeg opplevde selv fristelsen til det samme i møtet med bøker som Hellig blod, hellig gral og Da Vinci-koden. Forfatterne av disse bøkene var håpløse dilettanter på et fagfelt jeg selv har atskillig greie på, og det falt meg ikke lett å holde min faglige arroganse i tømme. (Dette faller meg heller ikke lett når jeg i Dawkins' bok ser mange klare bevis på hans uvitenhet og dilettantisme i alt som har med bibeltekster, bibelsk historie og teologihistorie å gjøre.)

Hypotese

Hovedproblemet i Dawkins' bok, slik jeg ser det, er at han konsekvent, gjennom hele boken, betrakter troen på Gud som en naturvitenskapelig hypotese. Han mener åpenbart at alle som betrakter Gud som en «årsak» til universets eksistens, mener at Gud må være en fysisk årsak på linje med andre fysiske årsaker. Da blir det logisk nok når Dawkins spør hvorfor vi i så fall skulle stoppe ved Gud. Må ikke da Gud selv årsaksforklares – og så er vi nøyaktig like langt – eller kort. Dawkins mener at vi egentlig kommer kortere ved påstanden om Gud, fordi Gud ikke kan forklare noe som helst. En hver god forklaring forklarer noe komplisert ved noe enklere, men hvis Gud er fysisk årsak til universet må han selv være mer komplisert enn universet, og vi vinner ingen ting i forståelse. Intet blir enklere ved Guds-hypotesen.

På dette grunnlag latterliggjør Dawkins de tradisjonelle Guds-bevis hos Anselm og Thomas Aquinas. Guds-bevisene må gjerne diskuteres og kritiseres, men da bør kritikeren ha forstått dem først. Det har ikke Dawkins. Anselms Guds-bevis forutsetter Platons værens-filosofi, og med denne som bakgrunn kan det ha noe for seg, noe også moderne filosofer har vært villige til å innrømme. Thomas' Guds-bevis bygger på premisser hos Aristoteles. Når Aristoteles snakker om Gud som «den første beveger», mener han ikke en Gud som i begynnelsen dyttet all fysisk bevegelse i universet i gang. Han mener en Gud som hele tiden «beveger» alt som er, fra den tilstand å være en mulighet til det å bli en faktisk virkelighet. Han mener bevegelsen fra det å ikke være til det å være.

Meningsfullt svar

Det kan virke som Dawkins ikke har fått med seg at når tallrike filosofer og naturvitenskapsmenn har endt opp med en eller annen forestilling om Gud eller om en skaper, da er det ikke først og fremst for å gjøre begripelig for seg en eller annen fantastisk finstilt mekanisme innenfor universet, men for å kunne gi et for dem meningsfullt svar på det mer omfattende spørsmålet: hvorfor finnes dette fantastiske universet i det hele tatt? Filosofen Heidegger formulerte det en gang slik: Hvorfor finnes det i det hele tatt noe som er til, og ikke snarere intet som helst?

Dette spørsmålet blir imidlertid ikke mindre påtrengende når man i moderne naturvitenskap har blitt mer oppmerksom på at universet faktisk er forunderlig «finstilt» med tanke på å gjøre liv mulig. Man kaller gjerne dette «det antropiske prinsipp». I og med at vi mennesker fins i universet, vet vi på forhånd at universet må være slik at det kunne gi opphav til slike som oss. Dawkins er kjent med denne tenkningen, men blir nokså hjelpeløs når han synes å mene at det «antropiske prinsipp» samtidig er forklaringen på vårt univers. Dawkins forveksler navnet på et problem med forklaringen på det. Problemet er: hvordan kunne det éne universet vi med sikkerhet kjenner til, ha nettopp den usannsynlige kombinasjon av egenskaper som gjorde intelligent liv mulig? Man løser ikke dette problemet ved å sette et fint navn på det.

Famlende

Det er også eiendommelig at Dawkins ikke selv lever opp til det krav som han stiller til religiøse påstander: at de enten skal kunne begrunnes naturvitenskapelig eller frafalles. I en diskusjon om boken hans, ble Dawkins spurt om han trodde på menneskets frie vilje. På det svarte han ja, som han også gjør i boken. Da en filosof spurte ham om en slik tro er forenlig med hans naturvitenskapelige oppfatning av mennesket som en forutbestemt maskin, ble den ellers så skråsikre Dawkins uvanlig famlende: «I det virkelige liv sier ingen av oss noen gang: ‘Han kunne jo ikke noe for det, han var bestemt av sine molekyler.’ Men kanskje vi skulle [si det]& Noen ganger& hm&». På gjentatt spørsmål om Dawkins ikke her gjorde seg skyld i en selvmotsigelse, svarte han: «Jeg gjør vel på sett og vis det. Jo, men det er en selvmotsigelse vi på en eller annen måte må leve med, hvis ikke ville livet ikke være til å holde ut.»

Her tar altså Dawkins sin tilflukt fra naturvitenskapen til praktiske og trosmessige argumenter. Og det må vi vel til sist alle, ateister eller troende. Om det kunne føre til litt større intellektuell ydmykhet, både på det ene og andre hold, var neppe stor skade skjedd