Vulkaniske dikt med religiøs tone

La deg ikke lure hvis tittelen på denne boka virker en smule sirkusaktig og elendighetsromantiserende: Knut Ødegårds sene lyrikk er voldsomme saker. Siden debuten i 1968 har moldenseren markert seg som en mangfoldig litteraturarbeider, med oversettelser fra i hovedsak islandsk, drift av festivaler og forlag, og har som forfatter beveget seg i retning en dristig, fortellende modernisme som tør å ta inn i seg store biter personlige traumer, hverdagspråk og generell upoetisert virkelighet. De eldste diktene i dette utvalget er fra 1983. Samlingene Kinomaskinist (1991) og Missa (1998) er med her i sin helhet.

Religiøs tone

Det er vanskelig å ikke lese store deler av boka som kraftig selv- og familiebiografisk. Til dette hører det blant annet med at Ødegård i 1992 konverterte til katolisismen. Religionen har vært en gjennomgangstone hele veien hos ham, noe som heller ikke skal overbetones. Men det er påfallende hvor kort vei det er fra det hellige til det profane i diktene, og enda viktigere: at det ikke er noen motsetning mellom dem. Under et sykehusopphold i diktet «Suksesjon» presses urinet fram som bilde på den katolske troen: Det skinnende gule i det skitne, altfor menneskelige. Et direkte tegn på Kristi nærvær, fjernt fra den magre lutherske sykehusprestens «avgrensa sakrament». (Hos Ødegård er ordet «ekskrement» likeså oppe i dagen, og slett ikke med negativt fortegn.)

I samme dikt blir også gjenforeningen i himmelriket sammenliknet med det å sette seg på do «etter at mi gamle mor nyss/har site der. Det svarte/ebonittsetet med lunken/av hennar gamle varme». Gripende, og uforliknelig – enten man står i troen eller ikke.

LES OGSÅ: Star Wars skulle få folk til å gå i kirken - de dannet egen religion i stedet

Endeløs livmor

Ødegårds dikt slynger seg, ofte i lengde og bredde, i assosiasjoner, mellom relasjoner og minner, og skraper stadig nedi den aller mest konkrete virkelighet, den som binder oss alle sammen, enten det er telefonforbindelser under jord og gjennom luft, eller fuktige innsider, slimhinner. Og kjønnsorganer. Den hellige biologien, med fruktbarhet, forråtnelse og oppstandelse, utgjør et kretsløp Ødegård i grunnen aldri beveger seg utenfor. «Livmoren» for ham omfatter kirkesamfunnet, selve vår livsverden, og også stjernehimlenes «endelause botn». Men kan en livmor virkelig være endeløs..?

Til tross for dypene og den språklige rikdommen, er bildene og begrepene sjelden abstrakte, teoretiske. De er til å ta og føle på, ofte drypper det av dem, iblant svinger de seg i svimlende spiraler, som i diktene om faren i Stephensen-huset (2003): «Det er berre vinden som uler//over den usynlege halvkula under jentungens glas/der snøen har lagt seg forlengst svart/usynleg halvkule under føtene hans//står han med lærstøvlane i ei glaskule med snø som Lilleknut skal arva.» Det evige og det flyktige holder hverandre i hendene. Men det kan også bli litt vel plakattydelig, som der Ødegård i noen av de eldre diktene filosoferer over «tida», «det grøne graset» og «skipet som ventar».

Følg oss på Facebook og Twitter!

«Sjukt språk»

Den tunge familietematikken er ikke bare nostalgi mot guttedager, men inkluderer også ubesvarte spørsmål rundt en far som var politimann og jobbet for tyskerne under krigen, og aldri rakk å legge sannheten på bordet. Den smertelig vakre Missa-suiten følger blodsbåndene videre mot morens alzheimerlidelse og datterens psykose, et «sjukt språk» legges i munnen på ofrene selv, sidestilt med kjærlighetsteologi, bibelfortellinger, og en Gloria over fosteret som vokser i alenemorens mage. Latinske fraser fra den katolske messen klinger om kapp med ordene for fuglene i hans elskedes hjerte: turdus pilaris, picus viridis..

Et lite sekund blir jeg usikker på om jeg leser det nynorske pronomenet «dei» eller det latinske gudsgenitivet DEI. Ledet av Ødegårds dikteriske pekefinger faller de naturlig og ubanalt sammen: De er også oss, både «galningene» og fyllikene, og de står ikke på utstilling, men integreres i en fellesmenneskelig erfaring vi alle tar del i.

Et passende lytteavbrekk under leseodysseen som er Drankarar og galningar kan godt være Gavin Bryars' mektige Jesus' Blood Never Failed Me Yet, et orkesterstykke spunnet rundt en loop av en uteligger som synger en gammel bortglemt religiøs sang. Men der Bryars er minimalistisk og dvelende, er Ødegård vulkanisk og ruvende ordrik, i rykk mellom livets ytterligheter, med blikket jevnlig vendt mot et samlende punkt bortenfor Karlsvogna.

LES OGSÅ: Dette er årets beste bøker

Knut Ødegård er litteraturkritiker i Vårt Land. Diktsamlingen er anmeldt av en ekstern kritiker.