Viktig pilegrimsvandring

Denne anmeldelsen er skrevet av Arne Ørum.

For ikke så lenge siden kom Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug tilbake fra sin foreløpig siste pilegrimsvandring i det bibelske landskapet i Midtøsten.

Samtidig er han aktuell med boken Ett land – to folk. Hvordan jøder ble israelere og arabere ble palestinere, en beretning om pilegrimsvandring i bibelske landskap gjennom 30 år.

Veien for slike turfølger, der de stanser opp, leser bibeltekster og ber, går hovedsakelig gjennom palestinske områder. Der tørner israelske settlere sammen med palestinere, som daglig blir utsatt for trakassering og vold.

LES OGSÅ: – Hei, jeg heter Rakel og er jøde

Rimehaug gruet seg før avreise, sa han. I et intervju med en Israel-vennlig avis fortalte han at vennskapet med Israel var slitsomt.

Så det er ikke selve vandringen som tar på. Rimehaug er en fjellvant turgåer og skiløper som sjelden avslutter skisesongen før uti mai-juni, i hjemtraktene oppe ved Hallingskarvet.

To folk

Det er vandringen sammen med de to folkene som er slitsom.

I boken forteller forfatteren hvordan dette startet i hans eget hjem. Den gangen var det mest Israel det dreide seg om. Rimehaugs far hadde et bein i begge de mest pro-israelske leirene her hjemme, i arbeiderbevegelsen, som fagorganisert, og som en omvendt kristen som så staten Israel som en oppfyllelse av Guds løfter.

LES OGSÅ: «Kristne får et forklaringsproblem hvis terror knyttes til islam»

Etter at faren hans døde, ble han som Vårt Land-journalist invitert til Israel med en Arbeiderparti-delegasjon. Dette var på midten av 1980-tallet, og den gang hersket det ingen tvil om hvor Arbeiderpartiet og LO sto i dette spørsmålet.

Det skulle plantes en minneskog for tidligere statsminister Trygve Bratteli. Her plantet Erling Rimehaug et tre til minne om faren.

Urett

Men som mange andre journalister som dekket Midtøsten i denne perioden, fikk han også øye på palestinerne, og gjennom innblikket i deres situasjon, den uretten de har lidd i konflikten.

Rimehaugs beretning er slik bokens tittel tilsier, utvetydig klar når det gjelder spørsmålet om begge de to folkenes legitime nasjonale rettigheter.

Her står rett mot rett.

Forfatteren argumenterer for dette med en gjennomgang av den historiske og politiske bakgrunnen for konflikten, fra oldtiden og middelalderen, til fremveksten av moderne nasjonalisme og nasjonalstatene i Midtøsten, for så å følge konflikten frem til i dag.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Han forteller hvordan man derfor, på begge sider, innenfor sionismen og den palestinske nasjonalismen, gjensidig har søkt å frata hverandre legitimitet, for eksempel når det gjelder de historiske bånd og tilknytningen til landet, og dermed grunnlaget for befolkningens nasjonale identitet.

I en tid der konflikten er mer fastlåst enn tidligere, og islamister og ytterliggående jødiske grupper har stor innflytelse over politikk og samfunn, er den gjensidige avvisningen av den andres rett blitt enda tydeligere.

Ser to sider

Også her har Rimehaug en litt annen tilnærming enn mange andre observatører og eksperter.

De fleste har, uten at de nødvendigvis innrømmer det, falt ned på en av sidene. I møte med et nokså overveldende inntrykk av israelsk overmakt og palestinsk avmakt har mange havnet innenfor en palestinsk supportergruppe i det som har blitt et hat-derby innerst i Middelhavet.

Ettersom konflikten har hardnet til har man på begge sider også fått flere og flere «die-hard-supportere.» Engasjementet blir ikke bare totalt ensidig, men også kompromissløst på flere nivåer.

LES OGSÅ: – Palestinerne vil tape på knivangrepene

Og det moralske kompasset virker bare når motstanderne gjør noe galt.

«Altfor mange ser det som sin oppgave å ta parti, gjøre den ene parten til fienden som demoniseres, og den andre til den gode som blir unnskyldt uansett hva som blir gjort», skriver Rimehaug.

Selv sier han at han er «overbevist om at verken israelere eller palestinere trenger heiagjenger som støtter dem i alt de gjør.»

Krevende

Dette høres umiddelbart riktig ut, men det er selvsagt ikke enkelt, og for forfatteren blir dette til slutt sterkt personlig – spørsmålet om hva slags støtte og vennskap israelere og palestinere trenger – eller faktisk ønsker?

For konfliktnivået og kompromissløsheten gjør at det kan være krevende å opprettholde vennskap på begge sider. Det er kanskje derfor pilegrimsreisen til slutt blir slitsom.

Han tror på, men tviler samtidig på vennskapet på begge sider.

«Jeg kan være venn med begge, men for de fleste av dem er det vanskelig å ha venner på den andre siden. Det gjør meg vondt, og det gjør det vanskelig å være helt åpen sammen med dem,» skriver forfatteren.

LES OGSÅ: Vil ha vekk Israel-merking

Til slutt en kritisk merknad. En av grunnene til at vennskapet med begge folk har blitt så vanskelig, er at det på begge sider er mange som mener de har en eksklusiv religiøs rett til landet.

Om det ikke var nok med striden om hvordan folkeretten skal tolkes, er det altså i tillegg kamp mellom to folk der innflytelsesrike krefter på begge sider hevder å ha en guddommelig sanksjonert rett til landet.

Her er det litt utydelig hva forfatteren egentlig sier om dette med løftene og landet. Hadde det ikke vært ønskelig med et oppgjør med alle typer religiøs partikularisme? Er det ikke på tide at man på denne måten slutter å se etter Guds finger i historien?

Men Erling Rimehaug har skrevet en viktig bok. Om å være venn med begge.