Vårt lille Froland

Froland kommune bestilte et verk fra Ketil Bjørnstad. Grunnet pengemangel ble det aldri noen konsert. Men sammen med vennen Ole Paus, har Bjørnstad likevel reddet verket og gjort det til det rike albumet Frolandia. 17 såre sanger begynner der Ole Paus' nasjonalvise Mitt lille land slutter – «der stillhet og drømmer gror».

Solnedgang

Da forfatterdebutanten Jan Kristoffer Dale begynte på forfatterstudiet, følte han seg som «en slask fra Froland». – Bygdetulling kommer jeg alltid til å være, sa han her i avisen for et år siden da han debuterte med noveller fra samme landskap.

Ketil Bjørnstad, melodikeren som har hyllet både Patagonia og Hvitsten, løfter nå Nelaugsbanen, turbinene ved Bøylefoss, elgen i solnedgangen og jenta på bygdebiblioteket inn i et Frolandia vi alle har løst billett til. Det er ikke bare frolendinger som kjenner lengsel til tapte landskap. Tendenser til idyllisering balanserer med både vemod og barsk humor.

Nykkelharpe

Ole Paus' stemme er født to år før Tom Waits. Den er saksofonen i bandet og den geriatriske fryden i et hvert englekor. Hør hvordan han fraserer strofen «ingen frykt kan endre» – stemmen bli hengende på ng-lyden så mykt at frykten blir frarøvet en hver trussel. Ordene «jorden rister fjellet slår gnister» spruter han ut som om hver stavelse var rustne onomatopoetikon.

Annbjørg Lien spiller det som på fotballspråket heter tilbaketrukket spiss. Med nykkelharpe og hardingfele er hun skarpere på melodienes kurvaturer enn det Paus evner, og samtidig tettere på Frolands folkemusikalske sjel.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ensformig vakkert

«Ved kysten blir det meste stort» heter første linje i andre sang. Der har Bjørnstad bodd når han ikke har hatt adresse Oslo eller Paris. Nå spør han: Hva visste jeg om Froland før jeg kom hit, og oppdager et landskap inne i seg. Med dagens fra- og tilflyttingstempo er det mange fra Grünerløkka til Vegårshei som vil nynne med.

«Vi som trekker i trådene» er en sang om utsugerne. Teksten byr på et temposkifte som komponisten ikke griper. Også denne sangen tviholder på vemodets melodi. Det understreker kanskje et Frolands-flegma, men brodden kunne vært skjerpet og albumet fått en tiltrengt variasjon. For det må være flere i bygda som kan slenge et hissig ukvemsord etter utsugerne slik Jan Kristoffer Dale langt på vei gjør i en av sine noveller.