Underholdende rivalisering

De filmskaperne som får lov til å boltre seg med det frodige persongalleriet og miljøskildringene Kjell Aukrust skapte, har en Sareptas krukke å øse av. Den første som laget film fra Flåklypa, var Ivo Caprino: Flåklypa Grand Prix i 1975. Lenge hadde Caprinos patenterte dukkespill omtrent like sterkt «monopol» på Flåklypa-universet som Erik Werenskjold har hatt på norske troll, men i 2013 skjedde det noe. Da kom filmen Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa, regissert av Rasmus Sivertsen og produsert av Maipo Film AS i samarbeid med Qvisten Animation og Kari og Kjell Aukrusts Stiftelse. Det er de samme folka som står bak årets film.

LES ANMELDELSEN AV IN THE HEART OF THE SEA: I kvalfiskens buk

Mer fart

Mye er naturligvis likt i disse filmene. De er tross alt bygget på Kjell Aukrusts univers alle tre, har fulgt opp mesterens tegninger, og øser raust av en mengde fornøyelig frodige sitater. Men de som nøt den lune og rolige (med unntak av Il Tempo Gigante fresende rundt på banen) stemningen i Caprinos dukkefilm, må innstille seg på mer «action» og en mer strømlinjeformet opplevelse nå. En bråte animasjonsfilmer har flimret over skjermer og lerreter i løpet av de siste 40 årene, og satt en viss standard for hva publikum forventer av driv, og hvor lite de tåler av tenksomhet før det kalles «dødpunkter». Det preger også musikken. Saktmodige munnspilltoner til rusling over tunet er bare så 1970-talls! Nå er det fullt orkester som gjelder. Kringkastingsorkesteret gjør en proff jobb, men det låter nokså likt annen filmmusikk, og preger ikke opplevelsen i samme grad som musikken gjorde i Flåklypa Grand Prix.

LES ANMELDELSEN AV 45 ÅR: Sobert om skjult sorg

Susende god

Men for all del: Vi har å gjøre med en susende god familiefilm, som er snekret slik at det finnes mange godbiter både for de minste og de voksne. Den er så full av sprø og morsomme rare påfunn og apparater at den kanskje til og med vil finne nåde for ungdommenes øyne.

Historien i den nye filmen handler om knivingen mellom nabobygdene Flåklypa og Slidre. For å kunne slå fast hvilken bygd som er best, skal det arrangeres et osteløp. Deltakere fra de to bygdene skal frakte en rund, solid ost fra den ene bygda til den andre. Løypa går over stokk og stein, djupe juv, krattskog og høye fjell. Framkomstmidlene er høyst originale, og hele tiden er handlingen krydret med meieribestyrer Ollvar O. Kleppevolds skadefryd og skitne knep. Det blir både en drøss komiske situasjoner, og fryktelig spennende, ikke minst fordi Solan i sitt sedvanlige overmot har kommet i skade for å satse både hus og hjem, og sykkelverkstedet til Reodor Felgen i et veddemål om at han skal vinne. Flåklypa Tidende har sin egen tv-reporter som er utplassert for å rapportere i felten, så her er det også lagt til rette for deilig sviende mediekritikk.

LES ANMELDELSEN AV DET HELT NYE TESTAMENTET: Gud på pinebenken

Gjenkjennelse

Vi har å gjøre med en rekke karikerte personlighetstyper, som inviterer til både medfølelse, gjenkjennelse og latter. Fremst er naturligvis motpolene skrytepaven Solan Gundersen og engstelige, snille Ludvig. Men også den innbitte gründeren meieribestyrer Ollvar O. Kleppevold, godslige og kloke Reodor Felgen, gorillaen Emanuel Desperados og fjollete Olram Slåpen.

Joda, vi kjenner igjen både Aukrusts typer, og oss selv og hverandre i dem. Manusforfatter Karsten Fullu har for det meste vært lojal mot råstoffet når han har utviklet historien. Men det lugger litt i tannhjulene på det aukrustske maskineriet når Fullu og Sivertsen klistrer på en søt Disney-moral til slutt.