Anmeldelser

Trampeklapp for Askepott

Når vi ler hysterisk av andre, ler vi av oss selv. Det kan være en befriende oppdagelse. Som i Rossinis Askepott på Operaen, som koker av fantasi, farger, fyrrig musikk og piplende situasjonskomikk.

Alle kjenner Askepott, det er blant de eldste eventyrene i «boka». Det finnes minst tre hundre versjoner, hver med sin psykologi og egenvekt. Mest kjent er den «feminine». Askepott som lykkens lille engel. Men det finnes røffere utgaver. Komponisten Gioachino Rossini lagde sin egen, én uten glassko. Den mest humørløse halvparten av arenaens feminister har tidvis vært ute etter Askepott - den undertrykte «kvinnen» som ikke gjør noe med misèren, men som vinner med sitt vakre utseende. Slik er det ikke hos Rossini, hans Askepott tar grep og sørger (i stor grad) selv for at det som er fillete, snus til respekt.

Forvirret leting

Rossini sprudlet i et topptrimmet orkester lørsdagskvelden - det skal noe til for å få de små, svarte notene til å løpe, det er tett per kvadratmeter. Men dirigenten Antonio Fogliani og hans musikere drev alt lett, ledig og i elegant Rossini-ånd, fremover. Lange melodilinjer og heftige løp, ble motstandsløst ristet ut av ermet.

LES OGSÅ: Kort-opera om liv og død

Latterlighet

Fortellingen om det adelige borgerskapets latterlighet og forvirrede leting etter sine egne spor, brettes ut i full blomst. Alt satt på skinner av regisøren/scenografen Stefan Herheim, som (som sedvanlig) får maskineriet til å syde av eventyr - og lengselen etter eventyr. Alt møblert av fremragende Rossini-sangere fra øverste hylle og alle verdenshjørner. Den korpulente far (og ufrivillig klovn) og «Rossini» selv levde godt i ballansen mellom undertrykt mobbing og usigelig sjarme - de små blunkene og den nærmest skamløse flørtingen med publikum gir på ingen måte avkall på elegansen. Askepott ga virtuost utløp for sin kraft med sin halvmørke stemme - i det ene Rossini-spranget etter det andre. Og så opplevde vi det sjeldne: Sangere som agerer smidig og som fingernemt oppfatter øyeblikket - nettopp i øyeblikket. Koret sang med smell og snodde seg ledig og lett i leken. Dette ble det fest av.

Fet og lat

Rossini var rik, fet og lat. Han skrev i en fart, Askepotts to og en halv timer feide han unna på 24 dager - det kom av seg selv, det var bare å notere! Han som for eksempel kunne si: «Gi meg en smørbrødliste, så skal jeg gjøre musikk av den».

Det ryktes også at han var så lat at han lå med sin tunge kropp på senga da han komponerte, og siden han hele tiden var etter skjema for levering og sangerne/musikerne var i opprør, sendte han ett og ett ark ut av vinduet etter hvert som de ble ferdige.

Mange oppfattet Rossini som Europas største operakomponist over hodet. Litt drøyt, sier vi i dag. Men i massiv munterhet er han enorm.

LES OGSÅ: Det er Wagner-feber i Europa. Den lumre fornemmelsen av rasisme, antisemittisme og nazisme har fordampet.

Kunstneren som aktør

Herheims grep med å la Rossini være deltaker i handlingen, har han med eleganse brukt før. I sin utgave av Puccinis Manon Lescaut på Semperoperaen i Dresden for et par år siden, syklet komponisten rundt på scenen. Det var fint. Slik Rossini også er det: Kunstnere som - som mytologien forteller oss - vandrer inn i sitt eget verk, dikterne og vismenn skinnbarlig forsvinner inn i sin egen tekst.

Blott til lyst?

Det er lett å kvikke opp med å si at Rossinis operaer er blott til lyst, men da går en på limpinnen. Visst er det kvikt, men under ligger det et smil som ikke er like overbærende. Riktignok er Rossini er oppe i en fart som frarøver sjelen sine mørke følelser. Det er ikke som hos Mozart. Men skal heller ikke være det.

Rossini hadde stor begavelse for trivialiteter, der finner han oss hjemme. At han i denne sammenhengen snur kull til gull, gjør det enda mer attraktivt.

LES OGSÅ: 11-årige Alma Deutscher kalles den nye Mozart

Som sagt

Fortryllende er et belastet ord, det hører på en måte ikke vår Trump-tid til. Men dette er fortryllende! Er det som den store sangerinnen og Rossini-entusiasten Marilyn Horn, fremholder, er det billettkjøperne som er de egentlige kritikerne. Jeg vet ikke om jeg er hrlt enig, men en flik av det er sann. Og om så er - her var det trampeklapp og rop i italiensk stil. Visst kan ikke en opera konkurrere med virkeligheten, det ville være hybris. Men det var ikke langt unna.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser