For atten år siden skremte bildene fra Sweetwater meg. Filmen om en verden i oppløsning der menneskene kjemper for å overleve, festet seg ikonisk og marerittfremkallende i bevisstheten. Alle kjenner vi på frykten for at verden slik vi kjenner den, opphører. Når endetidssnakket surrer i mediene som evig durende bakgrunnsstøy, søker vi strategier for å overleve, sikre oss og forberede oss.
Ro i sjelen
Å oppsøke naturen er en måte å finne ro i sjelen og fornyet livsmening på. Det er mange Lars Monsen-er rundt omkring som tjener til livets opphold på å guide oss til mer ekte livsmåter i villmarken. Andreas Doppler har levd i skogen med en elg som sin nærmeste siden han falt av sykkelen i 2004 og stakk av fra familien i romanen Doppler. Gjennom to romaner har vi fulgt skoggangsmannens vandring. Nå vender han på hamsunsk maner «tilbake til byen som få forlater uten å ha fått merker av den». Med et nikk til Goethes dannelsesroman om Wilhelm Meister, innser Doppler at «vandreårene er over», og gjenerobrer med imponerende innsats plassen i ektesengen. Han fascinerer familien og venner med å fortelle historier fra tiden i skogen som er mer sanne i fantasien enn i virkeligheten.
Harselas
Hovedpersonen står utenfor de sammenhengene som vanligvis definerer oss. Det danner et godt utgangspunkt for å harselere med ulike fenomener i dagens utgave av det norske samfunnet. Kvinnene han møter, fascineres av menn som har bodd lenge i skogen og vil forstå og hjelpe. Vi er bevisste om at de mannlige verdiene undertrykkes og at mannen med hele sitt vesen må forstås. Vi omgir oss med uenderlige mengder forbruksvarer, og det er her teksten blir litt oppramsende. Poengene er ikke alltid like tydelige. Etter at jeg har lest om kjennetegn på sivilisasjonens undergang over en halv roman, uttaler plutselig Doppler at han ser endetidsfenomener overalt.
LES OGSÅ: Tilbake til litteraturen
Genuint morsom
Men det er småting. Boka er genuint morsom, de snurrige innfallene og fremtoningen til Doppler er romanens sterkeste kort. Samtidig ser jeg en sterk vilje til å ville si noe om utenforskapet, selv om det nettopp er et ord Andreas Doppler ville avsky og gjøne med.
Forsøket på å gjenoppta livet som familiemann, arbeidstaker og samfunnsborger, lykkes ikke. Doppler føler etter hvert at ingenting gir mening. Han feilberegner situasjonen og kjører av sporet. Som i eventyret Piken med sovelstikkene havner han frysende i en krok med fyrstikker å varme seg på. Når Doppler har nådd bunnen, kommer H.C. Andersen som en reddende engel. Kanskje slår noe av alvoret i teksten inn nettopp her. Mot slutten av teksten går Doppler mot nord og inn i skogen igjen. Men ikke alene. Han har følge av Knut Hamsun. Romanens siste del låner sterkt fra Markens grøde (1917).
Nasjonal identitet
Dette er interessant. Klassikeren utgjør en del av vår nasjonale identitet. Den er kritisk til moderne tankegang samtidig som Isak er helt avhengig av teknologiske nyvinninger for å drive jordbruket effektivt. Når denne teksten danner forlegg, sier romanen også noe om hva den tar mål av seg å være. Slutten på verden slik vi kjenner den er en sivilisasjonskritisk roman som gir en slags kulturanalyse. Samtidig som den både viser og selv blir en strategi mot meningsløshet. Doppler føres inn i litteraturhistorien og til en av vår kulturs mest dannende tekster. Gjemt i kulissene spøker Mikkjel Fønhus. Slikt gir meningsfylde til et romanunivers og en karakter som nok blir stående i norsk litteraturhistorie.
Som kjent velger Isak Sellanrå Inger med hareskåret til kone. Hva Doppler gjør, røpes ikke, men det er her vi skal lete etter romanens alvor.