Tenåringsjenta som kan forandre verden

Da Malala Yousafzai lå i morens mage, pleide faren Ziauddin å fortelle en historie til sin ufødte datter. Den handlet om den afghanske frihetskjemperen Malalai, den eneste navngitte kvinnen i afghansk historie. Hun motiverte soldater i slaget i 1880 til å kjempe for fedrelandet.

Deretter ble hun drept på slagmarken.

Da faren ga datteren navnet Malala, ble det nesten en profetisk fortelling om hva som skulle bli hennes skjebne. Forskjellen var at Taliban ikke klarte å drepe Malala. Da hun reiste seg igjen virket hun nærmest uovervinnelig.

LES OGSÅ: – Når Malala snakker, lytter folk

Vanlig og uvanlig

I dokumentarfilmen He named me Malala følger regissør Davis Guggenheim den pakistanske tenåringsjenta i tida fra hun blir skutt i hodet av Taliban i 2012 og til hun vinner Nobels fredspris i 2014.

Vi møter også moren, faren og småbrødrene, og får et innblikk i livet til ei tenåringsjente som både er ganske vanlig og samtidig helt ekstraordinær.

I en alder av 17 snakker Malala allerede som en verdensleder. Når hun møter Nigerias president for å snakke om jentene som har blitt kidnappet av Boko Haram, er hun ikke stille og spak. Malala ber i stedet presidenten ta det ansvaret folket har gitt ham.

Hvordan kan en tenåringsjente være så sterk og så skarp?

Budskapet hennes er i utgangspunktet enkelt: Alle jenter bør ha krav på utdanning. Samtidig risikerer hun livet ved å si det.

Malala vrir seg unna når regissøren spør om hennes egne lidelser. Hun hevder hun ikke har brukt et sekund på å være sint på dem som angrep henne.

LES OGSÅ: Malala krever tolv års skolegang for alle barn

Far og datter

Malalas historie er også farens historie. Ziauddin er lærer, og startet sin egen skole hjemme i Swat-dalen, der lille Malala krabbet rundt lenge før hun kunne gå eller snakke.

Så kom Taliban. De sprengte skolebygg og nektet jenter utdanning. Ziauddin valgte å heve stemmen og protestere. Det samme gjorde datteren.

Det var henne de angrep, til tross for at faren egentlig ikke trodde Taliban ville drepe et barn. Det første Malala spurte etter da hun våknet på sykehuset i Storbritannia etter å ha blitt skutt i hodet, var faren. Hun var sikker på at han måtte være død.

Forholdet til faren har åpenbart vært viktig for Malalas engasjement. Samtidig påstår hun at han ikke har presset henne til noe. Dette har vært hennes valg.

LES OGSÅ: – Jeg er de 66 millioner jentene som ikke går på skole, sa Malala i sitt nobelforedrag

En vanlig tenåring

Vi får også møte tenåringen Malala, hun som googler kjekke cricketstjerner og krangler med småbrødrene sine. Lillebroren bare fnyser når han snakker om søsterens fredsengasjement, og utbryter: – Hun er ikke fredelig i det hele tatt. Hun slår meg hele tida!

Heldigvis klarer regissør Davis Guggenheim å nyansere bildet av den velformulerte og uredde Malala. For tenåringsjenta reiser verden rundt og snakker med verdensledere samtidig som hun prøver å få gjort alle leksene sine.

Hun engster seg for at jentene i klassen hennes ikke kommer til å like henne, og er flau over å ikke lenger få så gode karakterer som da hun bodde i Pakistan.

LES OGSÅ: Smilene er tilbake på Malalas skolevei

Viktig forbilde

De delene av historien det ikke finnes bilder av, blir rekonstruert gjennom poetiske animasjonssekvenser. Det tar bort mye av dramatikken i scenen der Malala blir skutt av Taliban, men gjør samtidig filmen mer passende for yngre seere.

Og det er nettopp de som bør se denne filmen. For jenter som har blitt for store til å ha Elsa og Anna i Frost som sine største forbilder, er Malala en tilgjengelig og ikke minst verdig arvtaker.

Filmen om Malala er et viktig korrektiv i et mediebilde der unge jenter som oftest er synlige dersom de er rosabloggere, modeller, popstjerner eller realitydeltakere.

Tenk hva som kan skje hvis bare en brøkdel av jentene som får se denne filmen, lar seg inspirere av Malalas oppfordring om å heve stemmen og si sin mening. Da er det nok mange som blir tvunget til å lytte.