Teater av en annen verden

Det skjer noe merkelig midtveis i forestilingen Edda. I det man er fullstendig mettet på sanseinntrykk, suges man igjen inn i Robert Wilsons fantasifulle­ verden. Nettopp i kraft av sin ­insistering på det odde universet, dras vi inn i en suggererende virkelighet hevet over tid og sted, der skuespillerne er «befridd» fra strevet med å skulle by på psykologisk troverdige karakterer. Forsøker du å finne den ekte og endelige fortolkningen av Wilsons teater, har du tatt på feil brilleglass. Mer enn å vise til en sammenheng mellom årsak og virkning, skapes et eget rom der erkjennelsen kan finne sted.

Tvetydige

Selve historien er gammel som Dovre, et mytisk univers så fordums at det er i ferd med å gå i glemmeboken for mange av oss. Edda er basert på Jon Fosses gjendiktning av Den eldre Edda – de norrøne gudediktene som ble skrevet ned på Island på slutten av 1200-tallet. Det er et intrikat univers av ulike skikkelser. Blant dem er æsene som befinner seg i gudeverdenen og jotnene som er knyttet til det jordiske. Mellom disse råder både kriger, konflikter, allianser og ekteskap. Æsenes konge, Odin (Henrik Rafaelsen), som skal lede an i den avgjørende kampen mot jotnene, er gammel og trøtt. På teaterscenen får vi innblikk i en verden av tvetydige skikkelser, her er ingen allvitende eller allmektige, men guder som på mange måter både er menneskelige og sårbare.

LES OGSÅ: Vår gamle gudetro var knyttet til naturkreftene. – Den norrøne mytologien er en vekker for oss midt i klimakrisen, sier Gjertud Jynge.

«Wilsonsk magi»

Med Arvo Pärt, en av våre mest kjente­ kirke­musikk-komponister, samt indiefolkduoen CocoRosie på laget, følger Wilson opp med et komplekst lydbilde av sakrale­, rocka og popete toner. Han forholder seg fritt til mytologiens og Jon Fosses opprinnelige tekst. Wilsons inngang til teatret går via arkitekturen, billedkunsten, dansen og musikken. I en slags postmoderne «wagnerisme» presenteres Edda som multimedial kunstform. De omfattende sceneskiftene og scenografiske konstruksjonene er i seg selv verdt en teaterbillett. At den tekniske staben får alt til å gå knirkefritt, er imponerende – noe annet teater i landet ville neppe klart det samme. Likevel er det skuespillernes konstruerte bevegelser som for alvor setter signaturen på scenen: En liten dreining på hodet, det kontante sparket opp i luften før armene legges i en bestemt posisjon. Det sies at Wilson som 17-åring overvant stamming i møte med en 70 år gammel ballettlærerinne. Slik ble spiren til fascinasjonen for bevegelse sådd. På scenen legger bevegelsenes energi og rytmeforhold i samspill med lys, lyd og scenografi grunnen for en egen «wilsonsk» magi.

LES OGSÅ: – I Edda-dikta les vi om jaget etter gull og makt, akkurat dei same grunnleggande lystene som ligg bak dagens grådigheitskultur, seier Edda-gjendiktar Knut Ødegård.

Imponerende presisjon

Bak det hele står et ensemble av norske skuespillere som fanger oss med fakter og mimikk fra sine hvitmalte ansikter. De oppfyller Wilsons marionette-grep til punkt og prikke og fremviser slik en imponerende presisjon av stilisert spill man sjelden ser på en norsk teaterscene. Edda presenteres som estetiske perler på en snor, gjennom stiliserte tablå, i en slags stilren karnevalisme; kostymer med fokus på det kroppslige og vulgære, men med glitrende detaljer som skinner mot oss. Mens en sølvbelagt mekanisk Midgardsorm beveger seg som et enormt «bling-bling»-smykke over scenen.

Møtet med de eksistensielle temaene i mytologien blir forsterket nettopp i kraft av at teatret her løsriver det fra sin kjente middelalderkontekst. I stedet for å behandle vår litterære arv med tradisjonstung respekt, lar Wilson mytene bryne seg mot oss selv og vår egen tid og populærkulturelle referanser. Scenebildene gir assosiasjoner til alt fra Tim Burtons eventyr-estetikk til ekspresjonistisk stumfilm a la Fritz Langes fortellinger om Dr. Mabuse. Det publikum får presentert på scenen, skaper stadig rom for tankesprang og digresjoner bort fra mytologiens verden og fortellingens opprinnelse. Samtidig sidestilles det magiske med det rasjonelle på den selvfølgeligste måte. Vi tvinges til å justere vår virkelighetsoppfatning, og tvinnes inn i en fortelling om jordens tilblivelse og undergang fra et religiøst liv før kristendommens tid.

[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]

Bibelske assosiasjoner

­Parallellene til Bibelen er ­likevel til stede, og setter på sitt særegne vis vår kristne arv i et slags relieff. Brodermordet som i mytologiens verden er et tegn på at Ragnarok og verdens undergang nærmer seg, skjer når Hod dreper broren Balder ved et uhell. Men bak Hods handling står Loke, som nekter tre ganger for hva han har gjort, ikke ulikt Peters fornektelse av Jesus. Der Kain dreper Abel i sjalusi, tumler den norrøne mytologien med flere gråsoner. Verdens ende forårsakes av de som befolker den, men skyldspørsmålet er komplekst. Og når Odin henger seg i livstreet Yggdrasil for å få tak i visdom, krysses grensene mellom liv og død. Her viser Edda hvordan guden får tak på tilværelsen ved å lide seg gjennom døden. Samtidig som tankene til «kunnskapens tre» og «livets tre» fra Bibelen er uunngåelig, skaper Wilson skurr i assosiasjonsrekken ved å ikle Odin Elvis-kostyme. Med elgitar på hofta blir han entertaineren som spreller i lyskasterstrålene som brer seg ut fra livstreets røtter. Er Odin også et bilde på vår tids «gudsdyrkelse» av kjendisene og det overfladiske?

Rikt

Forestillingen forsøker ikke å styre vår oppmerksomhet i en bestemt retning, men gir et scenebilde så rikt at et vell av tolkninger kan spinne ut fra det. Robert Wilson viser at selv om det står norrøn mytologi på menyen, har det ikke gått ut på dato.