Anmeldelser

Tankevekkende tidsreise

Her er et tips til neste party: Sett på Beethovens Eroica og la dansen fylle kroppen.

Vi så hvordan det kan gjøres, da forestillingen Built to last ble framført på Dansens Hus lørdag. Det er første gang den amerikanske koreografen Meg Stuart har jobbet med klassisk musikk, men danserne hadde åpenbart fått symfonien under huden. Kanskje ikke så merkelig, for de fortalte etterpå at de hadde danset til den hver dag i flere måneder under prøveperioden. Og siden har de framført forestillingen over 50 ganger rundt omkring i Europa.

Ironisk?

Tittelen Built to last kan for eksempel tolkes ironisk, for den to timer lange forestillingen tar oss gjennom en tidsreise av flere ulike stadier og stemninger. I sitt formspråk viser den vei framover, samtidig som den har referanser til stilarter som har preget dansefeltet de siste 50 årene. Ja det var enkelte hilsener helt tilbake fra antikken i bevegelser som gamle egyptiske statuer med sine kantete positurer er fanget i. Stuart spoler faktisk helt tilbake til verdens begynnelse, der vi ser Gud som lar seg fjetre mellom snurrende planeter.

LES KONSERTANMELDELSE: «Stoffet aftenrøden er laget av»

Identifiserer oss

To timer er ganske lenge for en danseforestilling, men denne er så rik, variert og full av overraskelser, at den holder oss fanget. Lange partier er langsomme og meditative, men med spenninger i komposisjonen på scenen, og i den enkelte danserens utstråling av konsentrasjon, alvor og galskap. På forskjellige måter henvender de seg også til oss i salen, og trekker oss inn i prosjektet deres. De fem danserne er ulike både i alder, kjønn, fasong og påkledning, og det bidrar til at vi identifiserer oss, og engasjeres i det som foregår.

LES OPERAANMELDELSE: «Forbløffande aktuell om redsla for å binde seg»

Opp som en hjort

Humor er et viktig element i denne forestillingen, skjønt det er ikke alltid så lett å vite hva som er alvor og hva som er tøys. I enkelte scener framtrer aktørene (noen er dansere, andre skuespillere) i latterlige kostymer og bevegelser, men de trekker ikke selv på et eneste smilebånd. Et annet sted tar de voldsom sats, inspirert av den heftige musikken, og foretar høye sprang – som ender i at de faller pladask og publikum knekker sammen i latter.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Dinosaur

Beethoven er ikke den eneste komponisten de låner. Stockhausen, Rachmaninov, Iannis Xenakis og Schönberg har også skapt musikk som den musikalske dramaturgen Alain Franco har benyttet i det mildt sagt varierte lydbildet. Det er flott å oppleve denne musikken til det moderne uttrykket i denne forestillingen.

En dinosaur i byggesettvariant står på siden av scenegulvet. Den må late livet, men gjenoppbygges mot slutten – som en ganske annerledes skapning. Slik blir den et bilde på forestillingens påstand: Built to last. Alt varer, men alt er også i forandring.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser