Teater

Tankevekkende teater med trettende voldsscener

George Orwells idéinnhold redder en forestilling som står i fare for å drukne i teaterblod.

Driver Nationaltheatret med ­publikumsfrieri til yngre og mer sensasjonslystne teatergjengere? Teaterhøsten har allerede vært relativt blodig. Da Sarah Kanes stykke Renset hadde premiere på hovedscenen i september, gikk teatret ut med en anbefalt aldersgrense på 18 år på grunn av stykkets voldsskildringer.

Når teaterversjonen av George Orwells 1984 nå settes opp som en del av serien «Sci-fi på Torshov», er det igjen med en advarsel fra teaterledelsen om sterke scener. Stykket er ­basert på britiske Robert Icke og Duncan Macmillans teaterversjon fra 2013, der anmeldere ved tidlig­ere oppsetninger har brukt ­betegnelser som «politisk tortur­porno».

På Torshovteatret kunne ­regissør Kristina Kjeldsberg med fordel forkortet torturscenen og gjort volden som hovedpersonen­ utsettes for mindre grafisk. I lengden blir man nemlig mer nummen enn berørt av å få servert elektriske støt, avkappede fingertupper og tanntrekking med tang.

LES OGSÅ: «Søndagsskolen» går dit det brenner

Nøkkelscene

I stedet er det Orwells idéinnhold som bærer forestillingen. Framtidsfabelen har hatt stor innflytelse siden den første gang ble utgitt i bokform i 1949, og føles sørgelig nok svært aktuell. Linken til Nord-Korea er nærliggende så vel som vår alles frykt for å bli overvåket.

I 1984 befinner vi oss i et totalitært samfunn der Partiet forsøker å frarøve folks identitet. I stedet introduserer de nye livsmottoer av typen: «Krig er fred», «Slaveri er frihet», «Uvitenhet er styrke». Storebror ser deg – bokstavelig talt, mens Tankepolitiet regjerer.

Skuespiller Sigurd Myhre fremstår imponerende troverdig i rollen som hovedpersonen Winston, en laverestående funksjonær i sannhetsdepartementet. Med hukommelsen fremdeles inntakt er han en trussel for makta.

Scenograf Dagny Drage Kleiva bringer assosiasjonene til bibliotekenes tårnende bokhyller, et slags arkiv med luker til ekte så vel som falske minner, som kler forestillingens tekst. Winston tror i utgangspunktet at det finnes en objektiv sannhet, at mennesket er fritt. Men Partiet har bestemt at 2 + 2 =5. Når torturisten O’Brian (Håkon Ramstad) holder opp fire fingre og spør Winston hvor mange han ser, kommer det ønskede svaret etter gjentatte elektriske støt. Det er en nådeløs presisering av den usikkerhet som ligger i ens egen erfaring, og en nøkkelscene man ikke kan komme utenom, til tross for at den her oppleves å få for stor og utpenslet plass.

Det er et tankekors at Orwells bok nylig har toppet bestselgerlistene. Her ligger avsløringene fra Edward Snowden, så vel som innsettelsen av Donald Trump som president, som et bakteppe for leselysten. Men 1984 rommer mer enn «storebror ser deg», den reiser også spørsmål om hvem som har definisjonsmakten.

LES OGSÅ: Rom for toleranse i Kardemomme by

Dystert skue

Teaterstykket byr i likhet med boken ikke på noen lykkelig slutt.

Det er et dystert skue, hvis styrke ligger i tankene det setter i sving: Lever vi egentlig i et fritt samfunn? Hvem drar nytte av kodene som skjuler seg i våre digitale fotavtrykk? Kanskje er vi bundet av strukturer vi ikke umiddelbart selv ser?

Orwell reiser de store spørsmålene som hva ondskap og kjærlighet er. Og med det – hvordan vi vil leve livene våre.

Men mer enn å utsette seg for Torshovteatrets detaljerte grufullheter, kan det være bedre å bidra til at boka topper bestselgerlistene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater