ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Svalende, men døsig

A-ha har ikke mistet grepet, men det glipper altfor ofte på deres tiende plate.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Foto: Universal Music

Cast In Steel

  • A-ha nyeste plate
  • Utgitt av Universal Music
  • Tittel: Cast In Steel
  • Sjanger: Pop
  • Konklusjon: Tar aldri helt av
Anmeldelse

Tittel- og åpningslåten, «Cast In Steel», setter både stemningen og standarden for resten av plata. Fra første tone nærmest svøper den oss inn i et lydteppe så behagelig og velduftende at vi straks får behov for å legge oss nedpå og lukke øynene, mens verden går sin skjeve gang.

Et mektig strykeorkester, en pulserende rytme, dog med et foruroligende lavt trykk, og en Morten Harket som synger med den samme silkemyke, vidtfavnende og imponerende stemmen som tok deler av pop-verden med storm midt på 1980-tallet: Det er som et litt fordreid ekko fra en svunnen tid.

Store følelser

Neste låt, «Under The Makeup», singelen som allerede har rullet og gått på radioen i hele sommer, og nokså nylig hadde videopremiere, blir i likhet med tidligere A-ha-singler løftet atskillige hakk i filmatisert versjon.

Dramatikken stiger, og Lars Horntvedts (Jaga Jazzist) strykearrangementer strammer ytterligere grepet rundt en i utgangspunktet nokså anonym melodi, som altså likevel vokser gjennom bilder. Slik «Take On Me» åpnet alle sluser for trioen midt på 1980-tallet, først og fremst takket være en eksepsjonelt god tegnefilm-video.

Fremdeles, slår det oss, er musikken overordnet tekstene, som aldri har vært spesielt dyptgripende eller bemerkelsesverdige hos A-ha, ut over å uttrykke store følelser om savn, lengsel, og håp knyttet til kjærlighet på et først og fremst romantisk plan.

Dårligere låter

Tredjelåten, «The Wake», blir ingen vekker. Den - fremdeles - karakteristiske, rullende bassen er som vanlig en effektfull kontrast til synthesizernes lyse toner, hvor landskapet er det samme. Det kjedelige har likevel i seg noe kjent og behagelig, sannsynligvis fordi atmosfæren minner så mye om de tre første albumene fra bandets gullalder, Hunting High And Low, Scoundrel Days og Stay On These Roads.

Kanskje ikke så rart, siden produsenten på nevnte album, Alan Tarney, nå er tilbake som lydmester. Mannen som ga Cliff Richard hans største salgssuksess med «We Don't Talk Anymore», fortsetter der han slapp A-ha for 26 år siden. Forskjellen er at han ikke lenger har så gjennomført gode låter å bryne seg på.

LES OGSÅ: Anmeldelse av teaterstykket «Eg heiter Bente»

Tøff rytme

«Forrest Fire» får oss likevel til å glippe nysgjerrig med øynene, med dens spretne, vitale og tøffe rytme. Den stilige koringen som slutter rundt en Harket som holder koken, vitner om en sannsynligvis kommende hit. Står låten på repertoaret når gruppa spiller for drøye 100.000 under Rock In Rio 27. september, vil det koke.

På «Objects In The Mirror» er vi tilbake til det majestetiske, men likevel uforløste wanna-be-Phil Spector-lydbildet. Det tar aldri helt av. Tekststrofen «love can make your life complete» gir heller ikke noe løft.

«Door Ajar» er – for en gangs skyld på denne plata – en leken Paal Waaktaar-Savoy-låt som bryter opp det ellers nokså forutsigbare og monotone lydbildet. «Living At The End Of The World» er for sin del så til de grader full av alt som er typisk for A-ha, at det blir besnærende. Igjen synger Harket gåsehud på meg. «Mythomania» river og sliter herlig i oss, den også. Dristigheten, viljen til å finne på noe nytt, er der, bare så altfor sjelden.


Fremdeles, slår det oss, er musikken overordnet tekstene, som aldri har vært spesielt dyptgripende eller bemerkelsesverdige hos A-ha.

Olav Solvang

Vil ikke nok

På «She's Humming A Tune» setter Waaktaar-Savoy et låtskriverstempel nesten like ettertrykkelig og imponerende som på A-has Scoundrel Days og det beste fra Savoy-platene. Da trigges også Harket. Men så er det jevnt slutt: Avslutningslåtene «Giving Up The Ghost» og «Goodbye Thompson» slurer og går uten å komme av flekken.

Cast In Steel viser at A-ha fremdeles kan, når de vil. Her vil de dessverre ikke ordentlig på mer enn snaue halvparten av plata. Resten er ikke direkte dårlig, men med fenomenale «The Sun Always Shines On TV» og «I've Been Loosing You» i bakhodet, fremstår de likefullt nokså likegyldige.

LES FLERE ANMELDELSER HER

Publisert: 4. september 2015
ANNONSE

BILDER

Foto: Universal Music
Anmeldelse

Tittel- og åpningslåten, «Cast In Steel», setter både stemningen og standarden for resten av plata. Fra første tone nærmest svøper den oss inn i et lydteppe så behagelig og velduftende at vi straks får behov for å legge oss nedpå og lukke øynene, mens verden går sin skjeve gang.

Et mektig strykeorkester, en pulserende rytme, dog med et foruroligende lavt trykk, og en Morten Harket som synger med den samme silkemyke, vidtfavnende og imponerende stemmen som tok deler av pop-verden med storm midt på 1980-tallet: Det er som et litt fordreid ekko fra en svunnen tid.

Store følelser

Neste låt, «Under The Makeup», singelen som allerede har rullet og gått på radioen i hele sommer, og nokså nylig hadde videopremiere, blir i likhet med tidligere A-ha-singler løftet atskillige hakk i filmatisert versjon.

Dramatikken stiger, og Lars Horntvedts (Jaga Jazzist) strykearrangementer strammer ytterligere grepet rundt en i utgangspunktet nokså anonym melodi, som altså likevel vokser gjennom bilder. Slik «Take On Me» åpnet alle sluser for trioen midt på 1980-tallet, først og fremst takket være en eksepsjonelt god tegnefilm-video.

Fremdeles, slår det oss, er musikken overordnet tekstene, som aldri har vært spesielt dyptgripende eller bemerkelsesverdige hos A-ha, ut over å uttrykke store følelser om savn, lengsel, og håp knyttet til kjærlighet på et først og fremst romantisk plan.

Dårligere låter

Tredjelåten, «The Wake», blir ingen vekker. Den - fremdeles - karakteristiske, rullende bassen er som vanlig en effektfull kontrast til synthesizernes lyse toner, hvor landskapet er det samme. Det kjedelige har likevel i seg noe kjent og behagelig, sannsynligvis fordi atmosfæren minner så mye om de tre første albumene fra bandets gullalder, Hunting High And Low, Scoundrel Days og Stay On These Roads.

Kanskje ikke så rart, siden produsenten på nevnte album, Alan Tarney, nå er tilbake som lydmester. Mannen som ga Cliff Richard hans største salgssuksess med «We Don't Talk Anymore», fortsetter der han slapp A-ha for 26 år siden. Forskjellen er at han ikke lenger har så gjennomført gode låter å bryne seg på.

LES OGSÅ: Anmeldelse av teaterstykket «Eg heiter Bente»

Tøff rytme

«Forrest Fire» får oss likevel til å glippe nysgjerrig med øynene, med dens spretne, vitale og tøffe rytme. Den stilige koringen som slutter rundt en Harket som holder koken, vitner om en sannsynligvis kommende hit. Står låten på repertoaret når gruppa spiller for drøye 100.000 under Rock In Rio 27. september, vil det koke.

På «Objects In The Mirror» er vi tilbake til det majestetiske, men likevel uforløste wanna-be-Phil Spector-lydbildet. Det tar aldri helt av. Tekststrofen «love can make your life complete» gir heller ikke noe løft.

«Door Ajar» er – for en gangs skyld på denne plata – en leken Paal Waaktaar-Savoy-låt som bryter opp det ellers nokså forutsigbare og monotone lydbildet. «Living At The End Of The World» er for sin del så til de grader full av alt som er typisk for A-ha, at det blir besnærende. Igjen synger Harket gåsehud på meg. «Mythomania» river og sliter herlig i oss, den også. Dristigheten, viljen til å finne på noe nytt, er der, bare så altfor sjelden.


Fremdeles, slår det oss, er musikken overordnet tekstene, som aldri har vært spesielt dyptgripende eller bemerkelsesverdige hos A-ha.

Olav Solvang

Vil ikke nok

På «She's Humming A Tune» setter Waaktaar-Savoy et låtskriverstempel nesten like ettertrykkelig og imponerende som på A-has Scoundrel Days og det beste fra Savoy-platene. Da trigges også Harket. Men så er det jevnt slutt: Avslutningslåtene «Giving Up The Ghost» og «Goodbye Thompson» slurer og går uten å komme av flekken.

Cast In Steel viser at A-ha fremdeles kan, når de vil. Her vil de dessverre ikke ordentlig på mer enn snaue halvparten av plata. Resten er ikke direkte dårlig, men med fenomenale «The Sun Always Shines On TV» og «I've Been Loosing You» i bakhodet, fremstår de likefullt nokså likegyldige.

LES FLERE ANMELDELSER HER

Publisert: 4. september 2015
ANNONSE

Cast In Steel

  • A-ha nyeste plate
  • Utgitt av Universal Music
  • Tittel: Cast In Steel
  • Sjanger: Pop
  • Konklusjon: Tar aldri helt av