Stoffet aftenrøden er laget av

Evig eies kun det tapte, sa Ibsen. Det kunne Gustav Mahler sagt, også. Hans livsoppfatning var at tapt barndom var mer enn erindringer og nostalgi – det var en merkelig og omvendt utgave av det livets streben retter seg mot, ikke en begynnelse, men en slutt. Det er det stoffet aftenrøden er laget av.

Mildt meningsfullt

Slik, og uten å virvle seg inn i ekstremene, gjorde dirigenten Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske orkester et godt valg, de valgte sjarmen og det litt rufsete (som jo er Mahler), de laveste strykernes lette stakkato førte oss deilig inn i symfonien – og det fløt videre. Elegant og fast strykerfrasering, i det hele tatt, i denne symfonien som så ofte renner bort i hysterisk rubato, en rytmisk og til tider «farlig» frihet til å slå tempoet opp, tilsvarende ned, i Mahler. Men Mahler legger ut åte. Mena økonomiserte med den slags, han brukte de angitte tempoforskyvningene mildt og meningsfullt. Det hadde kanskje vært litt liten tid til å få prøvd ut orkesteret i operasalens akustikk og ballanse, blåserne var flotte, men vel bombastiske og høylydt overdøvende, noen ganger – men pytt.

Opplyst klang

Så kommer clouet: Maken til rolig og erfaren strykerklang i de langsomme satsene er det lenge siden jeg har hørt. En erkjennelse av at alt godt tar tid. Den vakre, totalt opplyste klangen i partier hvor instrumentene spilte i kontrast - det ene nedover, det andre oppover, i fløyelsklang - var noe å gå ut i den (nesten) varme vårnatten med. Orkesteret liker åpenbart sin 1. gjestedirigent, han formet det rolige så rolig at det fremsto en slags erindringsoptimisme (egentlig fjernt fra Mahler, men det «funket»). Og likevel vokste det i tolkningen fram en stemning på grensen mellom fortvilelse og lengsel, det som er Mahlers livsgrunnlag i en verden som han oppfattet er utilstrekkelig: Verdenssmerten. Ikke ekstremt og hysterisk, som ofte – men mildt og troverdig nok.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Holder med absurd

Det var fint. For før pause var det Scener fra Alice i eventyrland, merkelig musikk av den sørkoreanske komponisten Unsuk Chin – hva var det? Et verk med karakter av samtidsmusikk, kabaret, musikal, Mussorgsky-hildringer, en dasj sukkerspinn, stjernedryss og ovmye «svoff», «doing», «smasj», «pip» og «ritsj». Det er litt underlig at det var et så tynt og musikalsk sett intetsigende verk Bergen-filharmonien ville presentere sin tyngde med. «Vidunderlig absurd» presenteres verket som i katalogen, vi holder på «absurd»: Hvor ble Lewis Carolls stillferdige ånd og Alice-skikkelsens tindrende identitet av? To suverene solister, Sally Matthews og Jenni Bank, var for så vidt verd den lange halvtimen, men i all sin halsbrekkende koloratur hadde heller ikke de noe substans å falle tilbake på. Sally Matthews var riktignok tilbake i Mahlers «fjerde» – hun førte på sitt vis symfonien inn i Mahlers «det himmelske liv.» Skjønt det var det orkesteret som gjorde, der det skled på befridde toner inn i aftenrøden.