Anmeldelser

Språkprakt

Med utgangspunkt i sin forrige roman Syngja skriver Lars Amund Vaage fram erkjennelser om språket og vår felles autisme.

Bilde 1 av 2

I 2012 ga Lars Amund Vaage ut den kritikerroste og Brageprisvinnende boka Syngja, ei bok om å ha et autismerammet barn, men kanskje mest av alt ei bok om å skrive om et autismerammet barn.

Undertegnede anmeldte Syngja i 2012 og var blant kritikerne som hyllet boka for sin vare og samtidig konsise behandling av temaet. Forventningene var derfor høye da jeg gikk i gang med Sorg og song med undertittelen Tankar om forteljing.

LES OGSÅ:

Det som ikkje står i teksten

Med Syngja fant Lars Amund Vaage et språk for å uttrykke det språkløse. I Sorg og song reflekterer han over erfaringen med å skrive Syngja, og kanskje mest av alt reflekterer han over hvorfor det tok så lang tid å skrive den. Gjennom tilbakeblikk på tidligere utgivelser opplever han hvordan autismen alltid er tilstede i tekstene, men aldri fullstendig uttalt. Autismen ligger i glipene i teksten, i de tause hullene som hver enkelt må fylle ut selv. Han skriver blant annet: «Det ufullkomne, det at ein ikkje greier å nå heilt fram, alt det ein ikkje kan seia, men kanskje «kunne ha ropt», blir gjerne først og fremst vist gjennom fråværet i teksten. Det stumme, det som ikkje står i teksten, er like viktig, kanskje viktigare, enn det som står der.» Litteraturen åpner for mening i tausheten, og i den forstand er vi alle autister i møte med litteraturen.

LES FLERE BOKANMELDELSER HER

Å leve med et autistisk barn

Likevel blir han stum i forsøket på å skrive om autismen. Denne språkløsheten trer fram i møte med autismespesialister og institusjoner. Det formelle og upersonlige spesialistspråket som brukes om datteren, blir også hans språk, noe han prøver å etterape fordi det kommer fra profesjonelt hold og følgelig er det korrekte. Men språket er uelastisk og falskt, og kan ikke gjenspeile den faktiske erfaringen av å leve med et autistisk barn. Han må dekonstruere spesialistenes språk og stole på at hans egne erfaringer med datteren er riktige og verdifulle. Først da blir ordene bevegelige og han treffer riktig toneart.

Mens Syngja er en roman, er Sorg og song skrevet i essayform. Og det er nettopp det essayistiske som gjør dette til et spennende verk. Sorg og song er en grunnende og drøftende bok som stadig tar nye omveier, og ender opp med nye erkjennelser. Vaage er ikke redd for å gjenta seg selv, og enkelte partier opplever jeg som overflødige. Samtidig er det en fryd å oppleve Vaages språkkunst, og han makter stort sett å vende ordene i retninger som bringer ny betydning til helheten.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Som kritiker kjemper jeg stadig med språket, og noen ganger er kampene hardere enn andre. I noen få tilfeller er det nærmest umulig å finne ord som yter rettferdighet til den kompleksiteten, det viddet og den språkprakten et verk består av. Sorg og song er et av de verkene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser