Anmeldelser

Sorgen 
i snødrevet

I Redd barna skriver Tiril Broch Aakre om 
avmakten etter tapet av en datter. Kulissene er 
gripende skildret, men i skildringene av 
kvinnens sorg vil hun for mye.

Bilde 1 av 2

Rundt den lille familien i den lille innlandsbygda på Østlandet er det helt hvitt. Mens mor Tanja forsøker å samle seg, flyter hun ut, slik snøen laver ned, uten stans, for den eldste datteren døde for kort tid siden, bare 17 år gammel. Tilbake er de små barna Jorid og Tore, og mannen Paul.

Når mannen må reise bort, må Tanja verne barna mot alle livets farer og smerter. Men hun sliter: «Så vanskelig det er å møte andre menneskers smerte og frykt, når den ingen ende har. Selv når det gjelder ens nærmeste, selv når det gjelder barna. Det er så lett å glemme at det er et menneske som kjemper for sitt liv foran en, for sin verdighet, det er så lett å ikke se på det.»

Broch Aakres roman er gjennomsyret av avmakt. Tanjas sorg okkuperer synsfeltet vårt, for mannen Paul flyr tidlig ut av romanen, til legekonferanse i Brussel. Hjemme makter Tanja ikke å være til, sorgen har åpnet henne mot mulige nye katastrofer.

Minimal stil

Romanen varierer, for selv om Broch Aakre skriver meget godt, er det litt for lange strekk mellom lyspunktene.
 Stilen hennes er minimalistisk, hun skildrer dalen der hun bor impresjonistisk, snøen som laver
ned, slalåmbakken som lyser opp, gardinene og sengetøyet i huset, to mennesker i en seng: «I enden av gangen ligger det store soverommet. Døra står på gløtt. De syrinfargede veggene lyser svakt. Det silkemyke, grå sengetøyet i virvler og kveiler i mørket. Hvor er de? Hvor er han, hvor er hun? Der. Hun på magen med hendene innunder puten. Sprikende bein. Den ene foten stikker ut fra dynen. Lilletåa klemt inntil de andre tærne. Han ligger på siden, vendt mot henne, det ene beinet litt bak det andre, som en av de løpende i Pompeii. Han i et løp, hun i et fall, som ut fra et fly, før fallskjermen foldes ut.» Kulissene rundt Tanjas indre drama beskrives på en måte som kaster av seg i rikt monn.

Indre kaos

Men når Broch Aakre beveger seg ut av kulissene, inn i hovedpersonens indre, lykkes hun sjeldnere. Vi forstår at forfatteren vil skildre det 
indre kaoset som sorgen kan utløse. Men når vi hører om Tanjas frykt, for at hun ikke skal makte å være sterk for barna, for naturens truende krefter, for at hun ikke skal klare å kjøre bil, for at hun ikke skal klare å hente barna,
 så skurrer det. Det blir forsert. Her når hun skal måke bilen: «På vei bort til bilen er det som en illevarslende stråling fra den mot overkroppen min, som om jeg blir bestrålt. Jeg går rett mot den, rett på. Kom igjen, sier jeg til meg selv. Angrip, redd deg selv. (…) Allerede ved første kakk med spaden i den harde snøen, (…), kjenner jeg fortvilelsen stige opp i meg. Jeg parerer den med sinne.»

Vil for mye

Broch Aakre bruker den måkende kvinnen for å illustrere hvordan alt i livet hennes er en kamp for å over
leve. Men hun vil for mye, forklarer leseren for mye: «Jeg setter meg ned på panseret og legger hodet mellom knærne. Ikke av lettelse, ikke av frykt, ikke av sorg heller. Men fordi det som er lett og løst, som ligger åpent i dagen, klart for å bli inntatt, er det vanskeligste av alt.» Hva skal dette bety?

Den litterære intensjonen blir overtydelig, på grensen mot klisjeen. En scene som kunne rommet dramatikk - en sørgende kvinne som går løs på en nedsnødd bil – blir forklart i stykker for leseren. Slik tenker ikke et menneske i sorg, hovedpersonens distanserte analyse
 – dette er ikke lettelse, ikke frykt, ikke sorg – stemmer ikke med de sterke følelsene hennes.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Fortrolig

Dette er bare ett eksempel, men det er for mange av dem. Men dette er Broch Aakres første roman, og jeg har imidlertid stor tro på den neste. Jeg håper hun kan gjøre mer av det hun lykkes med i denne debuten. Jeg tenker spesielt på Tanjas skildringer av egne barn som fremmede. I disse passasjene er det som om teksten forvandles foran øynene våre, vi er nær noe viktig. Vi får føle morens ambivalens når hun er rundt egne barn: Nærheten, selvsagt, men også den store avstanden, fordi barna er egne individer med egen personlighet og vilje, en egen oppdrift. Noe fortrolig, men fullstendig fremmed hviler over barna.

Disse skildringene viser oss en forfatter som kommer sterkere tilbake.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser