Solid om Carl Fr. Wisløff

Det er to grøfter å falle i for den som skal skrive en biografi. Den ene er at det negative og kritikkverdige ved en person blir løftet fram som den eneste sannhet. Den andre er at det ikke blir rom for annet enn ros og ubetinget hyllest.

Egil Sjaastads bok «Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor» unngår disse grøftene. Sjaastad har stått Wisløff så nær i mangt og meget at knapt noen ville tiltenkt ham å falle i den første grøften. Men hva med den ubetingede og ukritiske hyllest?

Respekt for Wisløff

Sjaastads respekt for Wisløff er til stede gjennom hele boken, og den er på mer enn 350 sider. Men jeg opplevde ikke dette sjenerende, nettopp fordi forfatteren hele tiden drøfter Wisløffs meninger, posisjoner og handlinger. Han viker heller ikke tilbake for å la leseren få innblikk også i slikt som må leses som en slags korrektiv til en vennlig, men stridbar prest, professor og debattant, om Sjaastad enn er mild i formen. Sjaastad ønsker å holde distansen mellom seg selv og hovedpersonen, slik han har lært av den danske historikeren Birgitte Possing. Han skriver at han måtte gå en del runder med seg selv på områder der han merket en trang til å forsvare Wisløff. Selv om jeg nok opplever at han kunne tatt et par ekstra runder i enkelte saker, lykkes han i det store og hele med sitt forsett.

LES MER: Denne boken markerer et tidsskille

Grundig bok

Det tjener forfatteren til ære at han har arbeidet svært grundig med stoffet. Boken bygger på et vell av skriftlige og muntlige kilder, og den inneholder et utall nyttige og interessante fotnoter som egentlig går langt videre enn til bare å omhandle bokens hovedperson. Det øker verdien og gjør boken til en minikirkehistorie over det store spenn av tid som inngår i Wisløffs lange liv (1908-2004).

Den unge Wisløff kjedet seg på skolen, han leste alt unntatt leksene, han fikk ikke toppkarakterer, og han tenkte i utgangspunktet ikke på å bli teolog. Men da han først begynte på det studiet, var interessen der for fullt. Han hadde en fotografisk hukommelse, noe mange av oss som opplevde da han var foreleser på Menighetsfakultetet. Vi snakket ofte om dette. «Det er urettferdig å diskutere med Wisløff, han husker jo alt», minnes jeg en annen skarp professor sukket en gang.

Wisløff var prest i 14 år, prestelærer i 28. Kapitlene som omhandler hans prestetjeneste i fattige Vaterland menighet med til dels stor sosial nød, er interessante. Han og hans livsledsagerske Ingrid fikk bety mye for mange.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER FRA VÅRT LAND ]

Landskjent og omdiskutert

Som prestelærer og rektor på praktikum på MF og senere professor i kirkehistorie samme sted, ble han landskjent – og stadig mer omdiskutert. Wisløff engasjerte seg bredt og mente mye om mangt. Tidlig ble det strid om hans syn på Skriften og kirken. Sjaastad skriver utførlig om hvordan det endte, da Wisløff ved utgangen av 1975 bestemte seg for å forlate MF, etter flere langvarige og til dels store konflikter med flere av kollegene, som Sverre og Ragnar Aalen og Andreas Aarflot. Da hadde Wisløff i lang tid vært misjonsfolkets og ikke minst Misjonssambandets mann, og i Fast Grunn fikk han udelt støtte for skriftsynet – som mange kalte fundamentalistisk – og for sitt lavkirkelige syn på kirken, der det frivillige arbeidet kom til å stå ham svært nær.

Harde konflikter

Noen vil nok mene at denne støtten bidro til at konfliktene ble ekstra harde og fastlåste. Til ettertanke er Sjaastads beskrivelse av en lyttende Wisløff da han var praktikumsrektor og bevarte et godt og humørfylt forhold til opponenter blant studentene som Per Lønning, og en mindre åpen Wisløff i senere år.

Boken gir også en god beskrivelse av Wisløff som foreleser, han kunne være briljant, som Oskar Skarsaune sier et sted, av hans tekstgjennomgåelser i auditoriet og andakter i MFs kapell, av hans alvorlige, men ofte særdeles humoristiske uttalelser.

Jeg hadde stor glede av å lese boken om Wisløff – presten som ble misjonsfolkets professor. Sjaastad har bestrebet seg på å skrive på en folkelig måte, og en del steder synes jeg nok at språket hadde tjent på å bli strammet inn. Men han lykkes utvilsomt med sitt forsett om å gi en både folkelig og dyptpløyende fremstilling av Carl Fr. Wisløffs liv og virke. Derfor har boken et bredt publikum. Og man behøver på ingen måte dele Wisløffs synspunkter for finne boken interessant. Kanskje har man godt av å øve seg på det Wisløff var ganske god til, og som Sjaastad gir flere eksempler på: å skille sak og person.